| Notater |
- See biography in English in Wikipedia - The Free Encyclopedia
Se biografi på norsk i Wikipedia - Den frie encyclopedi
ORM PÅ VESTLANDET, av Arne Kvitrud
Orm Erikson og Astri Ormsdatter
Vi kjenner Orm Erikson i noen dokumenter før 1518. Orm Erikson er omtalt første gang i Stavanger 17.6.1490 (DN IV nr 1008). Lagmannen og fem lagrettemenn stadfestet riktigheten av et dokument. Orm Erikson er listet som nummer to av de fem. Han hadde på dette tidspunktet ikke noen adelstittel. En gang i 1509 (DN I nr 1027) hadde Orm Erikson fått tittelen væpner. Den hadde han trolig har fått mellom 1490 og 1509. Orm Erikson av våpen og hustru Astri Ormsdatter kjøpte i 1510 gården Hana på Sandnes (NHD for 1622, side 160) av Olav Gunnarson. Dokumentet ble laget på Skagen i Stavanger. Dette er det eneste dokumentet som knytter Orm Erikson til noe bestemt sted i Stavanger. Det kan være at kjøper eller selger bodde på Skagen, slik at Orm Erikson kan ha bodd på Skagen. 21.6.1512 trolig i Stavanger (DN IV nr 1058) var væpneren Orm Erikson med og kunngjorde et forlik. 15.7.1512 i Stavanger (DN I nr 1035) var Orm Erikson av våpen vitne da biskop Eilif (Jonson) satte opp sitt testament. Til det siste dokumentet er det opplyst at ?Stumper af 1, 3 og 5 Segl" henger ved. Det vil si at det her er rester av Orm Eriksons segl, men ikke mye.
17.4.1497 på Torsnes i Hardanger (DN XXI nr 672) ble det som nevnt over satt opp et skifte. Gottskalk, - biskop på Hólar på Island, kunngjør et arveskifte foretatt 4.3.1497 mellom ham selv på den ene side, på vegne av hans mor Herborg Bårdsdatter og hans brødre Peder og Guttorm Nikulassønner, og på den annen side Orm Eirikson - borger i Stavanger, og Hans Marteinson på Aga, på vegne av Herborgs søster Gyrid Bårdsdatter og hennes døtre Ingerid, Astrid - Orm Eriksons hustru - og Gudrun - Hans Marteinsons hustru. Skiftet omfattet en rekke gårdparter i Hardanger, Voss, Sunnhordland og Ryfylke. Det er en lang liste med arvedelen som tilfalt Gyrid Bårdsdatter (se Steinnes, 1962c, side 16-22). Det framgår ikke hva Astrid og Orm arvet eller hva de andre arvet, men de har nok fått tredjedelen av arven. Steinnes (1962c, side 23) mente ut fra en vurdering av hvem som senere eide de ulike delene av denne arven, at Astrid (og Orm Eriksen) fikk følgende gårder: Storebrandvik (på Voss), Nesheim (i Vats), Håland (i Vikedal) og Ervesvåg (i Vikebygd). Med grunnlag i dette skiftet kan vi sette opp denne slektstavlen:
På Voss i 1538 (DN XXI nr 838) ble Ingrid på ?Lydun? og hennes datter hustru Gyrid spurt av Jens Rikardson om vitner om gården Dagestad på Voss. Ingrid og søstrene Astrid og Gudrun Ormsdøtre samtykte at deres bror presten Ivar, som var prest på Voss, kunne gi Stenvor Brynjulfsdatter så mye han eide i Dagestad. Broren Ivar er ikke omtalt i arveskiftet fra 17.4.1497 (DN XXI nr 672). Trolig betyr det at han var halvbror til søstrene med samme far. Han hadde da ingen retter i skiftet etter søstrenes mor. 1538 er siste gang Astri Ormsdatter er omtalt. Når hun døde vet vi ikke.
Kleppe (1960, side 142) og Steinnes (1962c, side 38) mente at Orm Erikson hadde en datter som var gift med Ivar på Tokheim. Grunnlaget for hypotesen var skiftet i 1497. Ivar på Tokheim har trolig senere eid en del av de eiendelene som ble skiftet i 1497. Da passer det best om en innfører en datter av Orm Erikson som var gift med Ivar på Tokheim. Det kan også være at en del av eiendommene i skiftet senere ble solgt til Ivar på Tokheim.
I 1521 reiste to mann til Stavanger for å fengsle Orm Erikson. De førte ham til Bergen, hvor han ble hengt. Noen beskriver Orm Erikson som en lokal helt mot danskenes undertrykkelse. Hvorfor ble så Orm Erikson hengt?
Henrettelsen skjedde i en periode med flere kriger mellom Danmark og Sverige. Krigen endte foreløpig i mars 1520 da svenskene anerkjente Christian den andre som svensk konge. Krigen berørte Rogaland med krav om soldater og ekstraskatter. I 1518 krevde kongen inn en ekstraskatt på to mark. Det utløste et opprør i Rogaland. I 1519 ble det i Rogaland utliknet en straffeskatt for opprøret mot tomarks-skatten, og 1521 ble det innkrevd en ekstra 10% formuesskatt.
Trolig en gang på høsten 1519 (DN XXII nr 123) satt Jon Eilivson fengslet på Bergenhus. Han var sønn av den tidligere biskopen i Stavanger Eilif Jonson. Han skrev der et klageskriv til kongen. Allmuen i Ryfylke hadde bedt ham om å reise til kongen for å få nedsatt skattene. På veien til kongen ble han arrestert. Han skrev at det kom til vold i striden mellom allmuen og lensherren på Bergenhus - Jørgen Hansen. Han mente likevel at mange brukte mer vold enn ham selv. Han skrev så at Orm Erikson var en forræder! Orm hadde holdt ting og drev bort presten Torkild med våpen og ville slå ham i hjel.
Hvorfor og hvor Orm Erikson holdt ting og hvem Torkild var er ikke åpenbart. Trolig er det presten Torkild fra Stavanger bispedømme, - som i 1519 reiste til Rostock for å studere videre. Trolig har Torkild reist sommeren 1519, slik at hendelsen senest kan ha funnet sted sommeren 1519. Det kan være at biskop Hoskuld sendte Torkild til utlandet på studier for å få ham unna en periode. Han kunne ellers ha vært et brysomt vitne. Samme taktikken med å sende vitner utenlands hadde Hoskuld brukt før - i striden mot abbeden på Utstein. Vi vet også at Hoskild selv hadde studert i Rostock. Eilif Jonson skrev at Orm Erikson holdt ting. Orm Erikson var ikke lagmann, og etter det vi vet heller ikke fogd. I 1520 kan det se ut til at han var byfogd i Stavanger. Som lavadelsmann og byfogd har han nok likevel vært i stand til å få til tingmøter. Uansett ga tingmøtet eller tingmøtene, det som skjedde som følge av tingmøtet, samt brevet fra Jon Ellingson problemer for Orm Erikson. Kongen og lensherrene på Bergenhus har nok nå iverksatt undersøkelser, men prosessen gikk langsomt. Torkild var utenlands og kunne ikke avhøres, og bøndene har neppe vært særlige medgjørlige. Det var heller ikke bare-bare å dømme en adelsmann. Ut fra håndskriften kan en se at brevet fra Jon Eilifson var ført i pennen av en av fogdene til Jørgen Hansson (DN XXII, side 123 ? note og Kurseth, 1985). Brevet kan ha vært satt opp med velsignelse eller støtte fra lensherren, men det vet vi ikke. Kurseth (1985) mente at formålet med brevet synes å ha vært å ramme Orm Erikson.
I et brev mellom oktober 1519 og sommeren 1520 (DN XXII nr 126) ba Jørgen (Hansson) i Bergen om at kongen ikke avgjorde striden med biskop Hoskuld i Stavanger før han hadde fått anledning til å forklare seg. Hoskuld hadde da klaget til kongen over Jørgen. Hva striden gikk ut på vet vi ikke. Hoskuld klarte altså i sine første år å legge seg ut med både abbeden på Utstein og med lensherren på Bergenhus. Skal en gjette på en årsak, kan det være henrettelsen av Jon Eilivson, som var sønn til den tidligere biskop Eilif Jonson. Det kan også være knyttet mot saken om Orm Erikson. Orm Erikson var i slekt med Hoskuld, og også var en mektig mann i Stavanger.
Omkring 20.9.1519 (NRJ bind I side 395) ga Orm Erikson en bukk til Jørgen Hansson på Bergenhus. Bakgrunnen for gavene kjenner vi ikke. Det kan være at Orm Erikson ønsket å forbedre et problematisk forhold. 7.9.1520 (NRJ bind I side 558) betalt Orm Erikson inn 83 lodd sølv og 83 mark i penger i skatt. Det var 10% av Orm Eriksons formue. Videre betalte Orm inn seks mark til Bergenhus fra Stavanger. Han fikk igjen to mark til byens (Stavangers) beste. Dette kan tyde på at Orm Erikson var byfogd i Stavanger. I 1520 (NRJ bind I side 608) ga Orm Erikson smør som gave til Bergenhus. Igjen ga Orm Erikson en gave til lensherren på Bergenhus. Lensherren tok i mot gavene, men han tok ikke mot dem personlig. Han førte dem klokelig inn i det offentlige regnskapet på Bergenhus. Vi kan nok se for oss gavene som et forsøk på å blidgjøre lensherren. Vi ser likevel at også før opprøret i 1519 ga Orm Erikson gaver til lensherren. I 1518 (NRJ I side 108 og side 139) ga Orm Erikson to okser til lensherren Jørgen Hansson på Bergenhus.
I 1521 (NRJ III side 107) finner vi i regnskapene at Hans Fynbo og Rikort fikk betaling for å ha fanget Orm Erikson. Jørgen Hansson på Bergenhus har nok da sendte eller bedt de to arrestere Orm Erikson i Stavanger og få sendt ham til Bergen. I en annen regnskapsinnførsel (NRJ II side 633) ser vi at Orm Erikson ble hengt. Kongen (NRJ II side 564-565) tok 50% av det Orm Erikson eide og hans hustru fikk beholde like mye. Klaus Rod - erkedegn i Stavanger og Per Finde - kannik i Stavanger, var vitner ved delingen av boet til Orm Erikson. Når Orm Erikson ble hengt vet vi ikke nøyaktig, men det må ha vært en tid før 8.5.1521.
Alle som har skrevet om Orm Eriksen knyttet ham til protestene mot innkrevingen av ekstraskattene. Benedictow (1977, side 320-321) knytter saken opp mot protestene i Rogaland mot tomarksskatten i 1518. Brøgger (1915, side 233-237) knytter saken opp mot protestene i Rogaland mot krigsskatten i 1519. Tomarkskatten i 1518 var for både Jon Eilifson og Orm Eriksen en svært beskjeden skatt uten noen praktisk betydning. For fattige bønder var nok forholdet annerledes. Vi skulle likevel da ha forventet bønder som sto fram og protesterte, og ikke at to adelsmenn risikerte karrieren og livet for fattigfolk. Dersom årsaken var tomarksskatten så må en tro at protestene bare var et påskudd til opprør mot kong Christian II.
Senhøstes 1519 (Benedictow, 1977, side 322) ble det skrevet ut en 10% ekstra formuesskatt. Innkrevingen av skatten ble likevel ikke gjort før i 1520-21. 7.9.1520 (NRJ bind I side 558) betalt Orm Erikson inn 83 lodd sølv og 83 mark i penger i skatt. Det var 10% av Orm Eriksens formue. Det er mulig at det var utskrivingen av denne formuesskatten som var årsaken til opptøyene. Skattebeløpet for Orm Eriksen var da formidabel i forhold til tomarksskatten i 1518,- så stor at det kunne være rimelig grunn til å reagere. Ut fra tidspunktene for når skattene ble utskrevet, når Jon Eilifson og Orm Eriksen ble straffeforfulgt og størrelsen på skattene er det nok mer rimelig at det var skatten som ble utskrevet i 1519 og ikke tomarksskatten i 1518 som kan ha vært årsaken.
Årsaken til at Orm ble hengt kan en bare gjette seg til, men vitnesbyrdet til Jon Eilifson og kanskje også en del andre vitnesbyrd (Torkilds?), er nok de mest sannsynlige forklaringene. Som adelsmann må Orm Erikson ha blitt dømt av likemenn ? av adelsmenn, kongen eller den kongen ga myndighet. Noen dom eller domspremisser kjenner vi likevel ikke. For å se på ulike muligheter har jeg sett på to samtidige saker ? mot Jon Eilifson og Knut Knutsen. Jon Eilifsons brev ser ikke ut til å ha hjulpet noe særlig for hans egen del. Jørgen Hansson (DN XXII nr 125) skrev til kongen at Jon Eilifson hadde fått kongens brev på at bare kongen eller den kongen selv befalte skulle dømme ham. Jon Eilifson døde i Bergen (DN I nr 1075). Vi ser at kongen overtok halvdelen av Evjegodset (DN I nr 1075) og i 1519 (NRJ II side 537) ble en del sølv og kobber som Jon Eilifson hadde eid, ført inn som inntekt i regnskapet på Bergenhus. Det er trolig i perioden oktober til desember 1519. Det er da rimelig å tro at han har blitt dømt til døden og henrettet. Knut Knutsen hadde gjort seg skyldig i klanderverdige forhold som høvedsmann (Benedictow, 1977, side 318). Saken ble stevnet inn for det danske riksrådet ? selv om Knut Knutsen var norsk. Det ble normalt bare gjort om partene hadde det travelt. I dette tilfellet hadde det norske riksrådet ikke blitt innkalt til møter i perioden 1515-23 (Benedictow, 1977, side 336). Knut Knutsen ble frikjent, men kong Christian II fikk ham likevel halshogd uten rettskraftig dom.
Ut fra erfaringen med de andre sakene må Orm Eriksen da ha blitt:
a) dømt av det danske riksrådet (som Knud Knudsen),
b) av Christian II selv (som Knud Knudsen) eller
c) av dommere utnevnt direkte av kongen (som Jon Eilifson).
Flere framstillinger forteller at lensherren i Bergen - myrdet eller egenrådig sto for henrettelsen av Orm Eriksen. Jørgen var så langt vi vet ikke adelig og kunne ikke dømme Orm Eriksen verken alene eller sammen med andre. Om han sto for henrettelsen har det nok ikke skjedd uten ved dom eller etter ordre fra Christian II. Vi ser også at biskop Hoskuld tidligere hadde klaget til kongen på lensherren. Om Jørgen hadde gjort noe egenrådig må vi forvente å ha funnet bevart klagebrev og forsvarsskriv. Hoskuld forholdt seg så langt vi vet passiv etter Orm Eriksens død.
Orm Eriksons løsøre ble delt mellom kongen og enken. Kongen fikk en lang liste over eiendeler (Nicolaysen, 1880, side 298, NRJ II, side 633, 638, 668-671 og NRJ III side 30). Det var blant annet 7,7 kg sølvtøy, 133 gram gull, 3 rhinske gylden, en ungarsk gyllen, en seglstamp, daggert, kopper, vadmel og penger. 1521 (NRJ II side 638) ble det betalt inn 0,5 voger rots på Bergenhus fra Shetland, som tilhørte Orm Erikson. Trolig er dette landskyld fra en gård, som Orm Erikson eide på Shetland. 8.5.1521 betalte hustru Astrid åtte lodd sølv for halvdelen av en bryggekjel (NRJ II side 566-567). Det siste var nok også en del av boten. Også i 1522 (NRJ III side 475) ble det betalt gods fra Orm Eriksons hustru til Bergenhus. I 1522 (NRJ III side 550) ble det fra regnskapet til Bergenhus betalt en skjorte som tilhørte Orm Erikson, til Mats kapellan for messe til Orm Eriksons sjel. I tillegg må vi nok regne med at kongen tok halvparten av jordegodset etter Orm Erikson.
Orm Erikson og Astri Ormsdatter hadde da trolig sønnen Erik Ormson, og kanskje en datter som var gift med Ivar på Tokheim.
|
Slektstre for Oddlaug Gaupås og Per Aase Andresen
1460 - 1521 (61 år)