Notater |
- Komponist og organisasjonsmann. Foreldre: Lærer Rasmus Klausen Egge (1874?1962) og Rakel Abrahamsdatter Iversen (1877?1986). Gift 1945 med Helga Sigrid Raugstad (2.12.1912?), datter av lærer Johannes Raugstad (1875?1962) og lærer Elida Tvedten (1873?1942).
Klaus Egge var en sentral skikkelse i norsk musikkliv på midten av 1900-tallet, både som komponist, som musikkritiker og som mangeårig formann i Norsk komponistforening.
Etter examen artium 1925 ville Egge studere musikk, men foreldrene krevde at han først skulle ta lærerutdanning. Han avla lærerprøven ved lærerskolen på Stord 1927 og begynte deretter på Musikkonservatoriet i Oslo, med Arild Sandvold som lærer i orgel og Gustav Fr. Lange i harmonilære. 1929 avla han organisteksamen, og i de følgende årene arbeidet han som gymnaslærer i Porsgrunn (1930?34). Samtidig fortsatte han sin musikalske skolering gjennom privattimer hos tidens ledende klaverpedagog Nils Larsen og komposisjonstimer med Fartein Valen. 4. april 1934 debuterte han som komponist i Universitetets aula. Han søkte stillingen som organist i Porsgrunn, men fikk den ikke og flyttet i protest til Oslo. Her underviste han ved Frogner, Berle og Vestheim gymnas frem til 1945. I årene 1935?37 var han også en engasjert og markant redaktør av tidsskriftet Tonekunst, hvor han begynte sin utrettelige kamp for musikklivets kår. 1937?38 studerte han med Walter Gmeindel i Berlin.
1945 begynte Egges kamp på barrikadene: Han ble valgt til formann i Norsk komponistforening, et verv han hadde helt til 1972. I kjølvannet fulgte en rekke tunge tillitsverv som gjorde ham til en av de sentrale skikkelsene i det nordiske kulturlivet. Han var en kampvillig person med stor betydning for utviklingen av det profesjonelle musikklivet vi i dag tar for gitt, og mottok en rekke utmerkelser for dette. Dessuten var han en kyndig og krevende musikkritiker i Arbeiderbladet 1945?74, med en ekte entusiasme.
Egge vokste opp i et norskdomsmiljø i Porsgrunn preget av målsak og folkekultur, med kjente slåttespelmenn som jevnlige husgjester. Han fikk tidlig et ekte forhold til folkemusikken, forskjellig fra den nasjonalromantiske tradisjon, som ifølge musikkforskeren Hampus Huldt-Nystrøm hadde betraktet folkemusikken ?slik som fotturisten fra byen betraktet fjellbonden i hverdag og fest?. Egge møtte kunstmusikken relativt sent i sin oppvekst, som den ?andre? musikkulturen, og brukte folkemusikkens rytmer og motivbehandling som utgangspunkt for moderne komposisjon. Dette passet godt inn i den samtidige neoklassisismens interesse for korthuggen rytmikk, krassere dissonanser og tett polyfoni. Musikken ble dermed relativt moderne og radikal i forhold til samtidens sterke tilknytning til Grieg-tradisjonen. Egges musikk viste at norsk egenart ikke behøvde å være arkaiserende eller nostalgisk; den kunne tilpasses og få en viktig rolle i den moderniseringen og internasjonaliseringen som foregikk i Norge.
Egge var i stadig utvikling som komponist, og det er blitt vanlig å dele hans produksjon inn i tre perioder. I den første perioden, som varte frem til ca. 1945, er de folkemusikalske forbildene fremtredende, bortsett fra i de korte karaktersatsene i op. 1 (1927) for klaver, der han nærmest tar den klassiske tradisjonen i besittelse. Dette verket ble skrevet samme år som han begynte på musikkstudiene, men det skulle gå noen år før de neste verkene kom. Fiolinsonaten fra 1932, op. 3, er skrevet av en moden og markant komponist. Korte musikalske rytmer og motiver, inspirert av slåttemusikken, er smidd sammen i en polyfon vev og har fått en stram og klar neoklassisistisk form. Men det konservative musikkmiljøet var ikke like våkent for det genuine i Egges musikk. Etter debuten i Universitetets aula 1934 skrev Aftenpostens medarbeider at musikken var ?foreløpig som en blanding av Fartein Valen og Ola Mosafinn ? og det forekommer mig å være en betenkelig allianse?.
Etter berlinoppholdet frigjorde Egge seg fra folkemelodiene og kontemplerte mer fritt over de musikalske elementene, som i Fantasiene i Halling og Springar (Fantasien i Gangar ble aldri fullført), op. 12, der også dissonansene var blitt krassere og tonaliteten utvidet.
I Egges andre periode, etter freden i 1945, var tiden inne for å søke videre ut fra det nasjonale (som hadde hatt en sterk ideologisk verdi under krigen), og uttrykket ble stadig mindre stedbundet. Samtidig gikk tempoet og volumet i produksjonen merkbart ned; organisasjonsmennesket og kulturpolitikeren Egge ble til tider prioritert foran komponisten. De tidligere så tydelige folkemusikalske foreleggene er nå mer abstrakte og forsvinner fra musikkens overflate, tonespråket blir mer universelt. Den ornamenterte og uregjerlige folkemusikkinspirerte satsen blir etter hvert erstattet av mer målrettede forvandlinger av materialet. Typisk er fiolinkonserten, op. 26, fra 1952, og Louisvillesymfonien, op. 29 fra 1958. Om symfonien uttalte Egge senere: ?Her tøyer jeg metamorfosen over det norske stoff så langt at det er abstrahert til å bli nærmest ?norsk psyke?. [...] Og oppå alt dette vil jeg gå ennå videre att på til: Jeg mener faktisk, det er mulig også gjennom tolvtonemusikk å gjøre det samme. Men da må altså Psyken være forankret i det miljø en er ammet av som menneske.? Dette gjorde han første gang i Sinfonia sopra BACH-EGGE, op. 20, fra 1967.
Tolvtoneteknikken er typisk for Egges tredje periode, men uttrykket bygger fremdeles på de opprinnelige visjonene om å ta det norske med inn i sin tid, og han melder ikke overgang til et nytt og annet musikalsk verdensbilde. Tilsynelatende forskjellige holdninger som nordisme og modernisme forenes i et personlig og moderne musikalsk uttrykk. I 1960- og 1970-årene blir også uttrykket mer variert: De typiske kantete rytmene og dissonansene kontrasteres med mykere og raffinerte klangpartier.
Egge ønsket først og fremst å komponere musikk, men den mangeårige innsatsen for musikken som organisasjonsmann og kritiker gjorde ham til en svært viktig ?medkomponist? også av norsk musikkliv. Gjennom sin virksomhet holdt han seg velorientert og åpen for det som rørte seg i tiden. Samtidig stjal det tid fra komponeringen og gjorde ham selvkritisk.
Klaus Egge mottok Statens kunstnerlønn fra 1949. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1958 og fikk kommandørkorset 1977. Han ble æresmedlem av Norsk Komponistforening 1964 og fikk Norsk Kulturråds ærespris 1972.
|