| Notater |
- Skipsmegler og bankmann. Foreldre: Rektor David Faye Knudsen (1837?1922; se NBL1,bd. 7) og Laura Elisabeth Steen (1846?1925). Gift 1) 1896 med Anne (Annie) MacArthur (død 15.1.1927), datter av Alexander MacArthur, Kilmartin, Argyllshire; 2) 1928 med Hetty Elisabeth Armstrong Dixon, Hastings, Sussex. Bror av David KNUDSEN (1875?1952).
Sir Karl F. Knudsen hadde en fremtredende posisjon i britisk skipsmegling og bankvirksomhet. Han ble en viktig støttespiller for norske myndigheter og skipsfartsnæring under den første verdenskrig og formidlet verdifull britisk hjelp til norske banker under krisen i 1920-årene.
Knudsen vokste opp i et typisk embetsmannshjem i Kristiania som eldst av seks søsken. Etter eksamen fra Kristiania Handelsgymnasium 1889 arbeidet han ett år på Hunsfos Fabriker. Deretter drog han til London og skipsmeglerfirmaet H. Clarkson & Co. Firmaet hadde lenge hatt et sterkt norsk innslag av unge shippingfolk under opplæring, blant dem Gunder Anton Aas fra Stavanger og Jacob Thode Fagelund fra Fredrikshald, som begge var blitt medeiere i firmaet. Ved å ansette nordmenn knyttet Clarkson nære forbindelser med den raskt ekspanderende skipsfartsnasjonen Norge.
Som leder for Clarksons norske avdeling ble Fagelund Knudsens læremester. Knudsen arbeidet først et par år i den norske seilskipsavdelingen, deretter i den sterkt ekspanderende dampskipsavdelingen. Storbritannia var norsk skipsfarts viktigste forretningsforbindelse, både som skipsbygger og befrakter. For norske redere var Clarksons den mest betydningsfulle britiske skipsmeglerkontakten. Knudsen arbeidet seg raskt opp til en sentral posisjon i firmaet og i det norske miljøet i London. 1906 var han blant stifterne av Det norske Handelskammer i London. 1907 ble han tatt opp som partner og medeier i H. Clarkson & Co. To år senere ble han britisk statsborger.
Clarksons var organisert som et partnerskap med ubegrenset ansvar. Dette bekymret bl.a. Knudsen, fordi firmaet arbeidet i et konjunkturavhengig og risikofylt marked. Fagelund, nå en aldrende seniorsjef, motsatte seg organisasjonsmessige endringer. Forsøk på å få ham til å selge seg ut mislyktes, og Knudsen stilte seg i spissen for forhandlinger om salg av Clarksons. De øvrige partnerne nedla imidlertid veto mot salget, og i protest forlot Knudsen firmaet ved utgangen av 1915.
Knudsen var medlem av direksjonen for British Bank of Northern Commerce, og han gjorde nå en rekke reiser til det nordlige Russland for å fremme britisk-russiske handelsforbindelser. Arbeidet stanset etter revolusjonen 1917.
Fra sommeren 1916 var Knudsen uformell rådgiver for den norske legasjon i London og Norges Rederforbund i spørsmålet om maksimalfrakter for skiping av kull. Britene, som krevde slike frakter for å bremse på den voldsomme fraktstigning, kontrollerte kullproduksjonen, og ved å nekte bunkerskull ville de tvinge norske redere til å godta kravet. Knudsen hadde en klart modererende innflytelse på rederne, som holdt fast ved loven om tilbud og etterspørsel, og sommeren 1916 ble maksimalfrakter innført.
Da tyskerne erklærte uinnskrenket ubåtkrig i januar 1917, fryktet britene at nøytrale norske skip ville bli skremt vekk fra De britiske øyer. Med Knudsens hjelp ble det inngått en norsk-britisk tonnasjeavtale, som sikret britene norsk tonnasje og nordmennene nødvendige forsyninger. Rederne var fornøyd, og fra oktober 1917 var Knudsen Norges Rederforbunds offisielle representant i London. Hans styrke var hans ?kontakter og forhandlingskunst?. Blant kontaktene var Osborn Holmden, venn og kollega fra Clarksons, som ledet Inter-Allied Chartering Executive som stod for all befraktning av norske skip.
Knudsen bidrog også i arbeidet med å erstatte norske krigstap med nybygd britisk tonnasje. Nybyggingsavtalen ble forhandlet frem 1918 og skulle vise seg ruinerende for de norske interessentene, noe som imidlertid ikke skyldtes Knudsen, men en gruppe norske rederes og megleres diskutable disposisjoner.
For sin innsats for Norge under krigen ble Karl F. Knudsen 1920 kommandør av 1. klasse av St. Olavs Orden. Samme år ble han utnevnt til Knight Commander of the Order of the British Empire og fikk dermed rett til å sette tittelen ?Sir? foran navnet.
1919 ble Clarksons omdannet til et selskap med begrenset ansvar, og Knudsen og Holmden vendte tilbake til firmaet som administrerende direktører. Arbeidsbyrden gjorde imidlertid at Knudsen 1925 gikk av som toppsjef. Året etter forlot han Clarksons for godt for å ofre seg for bankvirksomhet og arbeidet i Det norske Handelskammer, der han ble valgt til president 1921. Han var også medlem av direksjonen for hvalfangstselskapet Hector Whaling Co. i Tønsberg.
1920 gikk British Bank of Northern Commerce sammen med bankierfirmaet C. J. Hambro & Son og dannet Hambros Bank Limited, der Knudsen ble medlem av direksjonen. 1927 kom både Den norske Creditbank og Bergens Privatbank i store økonomiske vansker. Det var fare for at Creditbanken måtte innstille sin virksomhet, og Regjeringen grep inn, men hjelpen viste seg utilstrekkelig, og bankens styre tok kontakt med Sir Karl, som straks drog til Oslo. Året før hadde han vært involvert i den norske bankkrisen med et ?sterkt virkende vidneprov? under riksretten mot statsminister Abraham Berges håndtering av krisen i Handelsbanken. Knudsen forhandlet med Norges Bank, og Hambros Bank stilte de nødvendige kreditter til disposisjon. Creditbanken var reddet ? for en stund.
Gjennom søsteren Kristine Schjøtt, som hadde utvandret til USA med sin mann, ble Knudsen kjent med den norsk-amerikanske forfatteren Ole Edvart Rølvaag, og Sir Karl ble 1926 livsvarig medlem av the Norwegian-American Historical Association, som Rølvaag hadde tatt initiativet til året før. Han ivret for en systematisk innsamling av amerikabrev i Norge og bidrog økonomisk til formålet. Det norskamerikanske miljøet i Midtvesten tiltalte ham. Han døde i USA 1937, på vei til et rekreasjonsopphold i New Mexico.
|
Slektstre for Oddlaug Gaupås og Per Aase Andresen
1872 - 1937 (65 år)