Slektstre for Oddlaug Gaupås og Per Aase Andresen
Notater
Treff 5,451 til 5,500 av 6,274
| # | Notater | Linket til |
|---|---|---|
| 5451 | Skifte 14. mars 1738 etter Maria Wrede død 30j an 1738, sal Owe Holms arvinger, 2 sønner 1. Jens og 2. Hans Holm. Boets hele formue 7294-5-0, til arv 4788-172 | Holm, Owe (I15188)
|
| 5452 | Skifte 14.08.1697 | Goro, Johanne Hermannsdatter (I21418)
|
| 5453 | Skifte 16.07.1710 | Fjeldanger, Rasmus Olssen (I2017)
|
| 5454 | Skifte 1846 etter Magne Ellingssen 330 Spd. utlagt stervboenken Anna Knudsdatter mot panterettsutlegg til m.a. til de 4 barna. Anders og Magne er brødre. | Rød, Magne Ellingssen (I15533)
|
| 5455 | Skifte 1861 etter Nils Olssen, 300 Spd. utlagt sønn Ole Nilssen. Ole Nilsen gir bygselbrev 1826 til Nils Olsen (sønn). 1841 skjøte fra Ole Nilsen for 200 Spd til sønn Nils Olsen. | Jordal, Nils Olsen (I14067)
|
| 5456 | Skifte 1888 etter Annanias Nilssen 2800kr. utlagt stervboenken Brita Nilsdatter med panterettsutlegg til sønner Nils, Iver og Bertel Annaniassen. | Eikeland, Annanias Nilssen (I14879)
|
| 5457 | Skifte 23.03.1712 | Espelid, Iver Olssen (I1778)
|
| 5458 | Skifte 24 Nov 1718 Bergen, Norway Børn: Daniel myndig, Peter 23 1/2, Catharina Magrethe 21 1/2, Anne Beate 20 1/2 blev gift Jan Cort Harmens, Elsebe 19, Dorothea 17 blev gift Hans Henrich Stamer. | Schafer, Elsebe Hillebrantsdatter (I29386)
|
| 5459 | Skifte 25. jan 1773 i Høland | Botner, Frantz Gulbrandssen (I21497)
|
| 5460 | Skifte 26.11.1707 | Rolland, Johannes Jansen (I1787)
|
| 5461 | skifte 28.04.1710 | Blindheim, Marite Halsteinsdtr (I2002)
|
| 5462 | Skifte datert 13. juni 1810 | Hetlebakke, Dorthe Olsdatter (I1994)
|
| 5463 | Skifte etter Elisabeth Gaustad i 1897: 'Hun etterlot seg enkemannen Anders og 5 barn, men uten at det står noe om navn, alder eller bosted for disse. Enkemannen var matros.' (Statsarkivet i Bergen) | Gaustad, Elisabeth Olsdattter (I8681)
|
| 5464 | Skifte etter han den 31.05.1687 | Ørbech, Hans Jennsen (I6331)
|
| 5465 | Skifte etter henne i 1732 | Ålhus, Kari Hansdatter (I1918)
|
| 5466 | Skifte etter Nils Olai Nilsen Gaustad som døde 28. oktober 1950: 'Han var født i Alversund 14. sept. 1870, bodde i Svaneviksveien 6, og var forhenværende oppsynsmann. Han var enkemann etter Theodora, død 1913, og etterlot seg barna Ingrid Andersen, Aslaug Gaustad, Doris Olsen, Olaf Gaustad og Otto Gausta?' (Statsarkivet i Bergen) | Aase, Nils Olai Andersson (I8686)
|
| 5467 | Skifte etter Ole Ludvigssen i 1801 utlagt stervboeknken Marthe Jensdatters sønn Jens Olsen, og døtrene Ingeborg, Synneva, Anna og Kari I 1781 et skjøte av Gudmund Rasmussen Mjølkeråene mfl til Ole Ludvigsen | Hordvik, Ole Ludvigsen Ytre (I18039)
|
| 5468 | Skifte ettter Mons Jacobsen 21. august 1828. | Wallem, Mons Jacobsen (I28239)
|
| 5469 | Skifte i 1703. | Myklebust, Tollef Pederson (I2727)
|
| 5470 | Skifte i 1761 | Jordalen, Ole Jørgenssen (I1763)
|
| 5471 | Skifte i 1789 etter Johannes Monssen Blindheim utlagt enken Marthe Eriksdtr og barna. Skjøte i 1780 fra Mons Johannessen Birkeland, f. Blindheim og samtlige søsken, til faderen Johannes Monssen Blindheim. | Blindheim, Johannes Monssen (I1889)
|
| 5472 | Skifte navnet til Carlton Hans Skaatan og Astrid skiftet etternavn til Carlton etter at de emigrerte ti USA den 05 mfebruar 1926. Men på Gravstene står anført SKAATAN som etternavn på de begge, så dette tyder på at de kom tilbake på sine gamle dager. | Skaatan, Hans Karlsen (I9597)
|
| 5473 | Skifte sier; På Hjelmeland i Indre Dahl skibreide; Aar 1819 den 10de Julu...efter afgangen kaarkone Elie Olsdatter Hjelmeland, hvis arvinger var: 1. Sønnen Ole Madesen myndig og boer på gaarden Hjelmeland 2.Sønnen Bernt Madsen myndig og tiende paa Korsvold 3.Sønnen rasmus Maden myndig og soldat i Bergen 4.Sønnen Johannes Madsen 18aar gl ; til curator Anders Erichsen Hjelmeland 5.Datteren Guri Madsdatter gift med Fredrich Jonsen Hjelmeland 6.Orlaug Madsdatter 32 aar gl til formynder Rognald Johannessen Fausche 7.Oline Madsdatter 30 aar gj til formynder Ole Nilsen Qvamme 8.Madsie Madsdatter 27 aar gl til formynder Mads Olsen Bringeland. | Espeland, Eli Olsdatter (I15354)
|
| 5474 | Skifteatteat fra tidligere ekteskap gitt 25.04.1904 | Familie F2822
|
| 5475 | Skifteattesr fra Koren ( Sogneprest) datert 13.09.1881 | (Dølerud), Berthe Marie Nielsdatter (I29901)
|
| 5476 | Skifteattest 17.08.1903 | Fridalen, Claus Johannessen (I18764)
|
| 5477 | skifteattest 28.06.1880 | Eriksson, Nils Amandus Trondsson (I9824)
|
| 5478 | Skiftebrev 1789 etterJohannes Monssen Blindheim utlagt enken Marthe Eriksdtr og barna til Johannes | Flaktveit, Marthe Eriksdatter (I1888)
|
| 5479 | Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig. | Andersen, H.P.H. (I22491)
|
| 5480 | skiftet 09. juli 1706 på Aurskog ? | Bunes, Anders Pederssen (I21419)
|
| 5481 | skiftet 12.12.1643 | Botner, Giøa Gulbrandsdatter (I21456)
|
| 5482 | skiftet 24. feb 1680 | Botner, Karen Torkildsdatter (I21471)
|
| 5483 | skiftet 25.11.1720 - Konf Botner-slekten | Botner, Anne Hallesdatter (I21421)
|
| 5484 | Skiftet ble påbegynt 19.11.1819. Han overtok gården Slorebak som han i 1817 overdrog til sønnen Even Ovesen Han haddeutenfor ekteskap med Birthe Jøgensdatter Bolstad en sønn Christen 1771 - 1772 | Slorebak, Oven Evenssen (I21641)
|
| 5485 | Skiftet etter Ellef Jahannessen for takst 850 spd. utlagt StervboenkenBrihte Larsdtr. Skjøte 1830 fra Lars Steen for 800 spd til Ellef Johannessen. Var plassmann/pakternoen år på Breisteinslia i Arna. Kom dit i 1826 | Flatekvål, Ellef Johannessen (I1876)
|
| 5486 | Skiftet etter henne i 1747 vitner om et rikt bu. her var flere sølvsaker og 100 rdl utestående hos "diverse Bønder der ikke spesifiseres". | (Mo), Marta Olsdatter (I26290)
|
| 5487 | Skiftet etter Mikkel var 08.07.1794 | Kvamme, Mikkel Erikssen Indre (I6686)
|
| 5488 | Skiftet i 1666 Jochum Jansen Gievers f.13.6.1657, død 22.10.1701, gift 19.9.1683 med Maren Jansen Benneche. Jan Jansen Gievers f.ca. 1660, gravlagt 16.7.1733 Cornelis Jansen Gievers f. c. 1660, gravlagt 19.10.1694 Anna Jansdatter Gievers f.1662 gift med Otto Jansen gravlagt 14.1.1681, datter Margrethe. Hun ble gift 2.gang 14.12.1681 med Claus Hausken. Karen Jansdatter f. 1664 død 1692. Gift med Jochum Schult.Skiftet satt 16.marts 1692 etter Karen Jansen Gewerdt sal. Jaochum Schultis enche. Har efterladt bl.andre: 1. Otte myndig, 2. Cornelis, 3. Engel, 4. Karen umyndig, formynder Jochumb Gevers i lille Sandvig. Broderlod 169-3. Efterberegning 23.1.1693 ble Broderlod 270-2-4. Cornelis givet afkald 12.7.1701. Margrethe Jansdatter Gievers f.c.a 1667, gift med Christian Rasmussen. 26 september 1709. Skiftet sat efter afg. Christian Rasmussen Enche Margret Gievers. Fælles børn: 1. Jacob myndig 22 aar frav., 2. Jan 17 aar., 3. Zidselle 23 aar, ugift. Blev senere gift med Peter Moll. Formue 1468-4-11. Niels Henrichsen Weinwich form. og tilsynsm. Foruden sin arvepart fik Zidselle 100rd. En ave foræret af Zidselle Grubbe, der havde staaet fadder paa hende. Kilde: Sollieds skifteavskrifter for Bergen 1674-1852 side 1114 | Gevert, Jan Jochumssen (I31830)
|
| 5489 | skiftet i 1814 etter Endre hadde en netto formue på 349 rd. | (Titland), Endre Pederssen (I32611)
|
| 5490 | Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig. | Rasmussen, J.K. (I11069)
|
| 5491 | skiftet navn til Baste Fyllingen etter at familien flyttet til Fyllingen rundt 1835 | Hopsdal, Baste Gabrielsen (I17299)
|
| 5492 | Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig. | Andersen, L.M.H. (I22492)
|
| 5493 | Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig. | Hjortland, R. (I33163)
|
| 5494 | skilt ved dom den 20.04.1918 | Klinge, Bertram Jentoft Albertsen (I19210)
|
| 5495 | Skilte ut bnr 2 i 1821 fra bnr 1 | Lundekvam, Agate Larsdatter (I28646)
|
| 5496 | SKIP STILLING PÅMØNSTRING AVMØNSTRING HAVN DATO HAVN DATO D/S Ingrid II Stuert Ukjent Ukjent Torpedert 19.12.1917 M/T Kaia Knudsen Stuert Sydney, NSW, Australia 28.12.1945 Rotterdam, Nederland. 26.5.1946 D/S Atlas Stuert Australia 17.11.1944 Fremantle, Western Australia 3.11.1945 M/T Europe Stuert Australia 22.6.1944 Australia 17.10.1944 D/S Ardent Stuert Sydney, NSW, Australia 22.12.1943 Bunbury, Australia 24.2.1944 M/S Tai Yang Stuert Sydney, NSW, Australia 18.8.1943 Sydney, NSW, Australia 10.12.1943 M/T Norfold Stuert Sydney, NSW, Australia 6.8.1943 Sydney, NSW, Australia 13.8.1943 M/S Acadia Stuert Dunedin, New Zealand 8.5.1943 Australia 25.7.1943 M/S Skjelbred Stuert Calcutta, India 10.9.1941 Dunedin, New Zealand 8.6.1942 D/S Gunny Stuert New York, NY, USA 28.8.1940 Calcutta, India 28.8.1941 D/S Gyda Stuert Cardiff, UK 4.5.1940 Torpedert 18.7.1940 M/S Bjørnhaug ukjent Ukjent 1.10.1939 Grunnstøtt/Uvær 5.4.1940 | Aase, Aksel Christoffer (I5081)
|
| 5497 | Skipsmegler og bankmann. Foreldre: Rektor David Faye Knudsen (1837?1922; se NBL1,bd. 7) og Laura Elisabeth Steen (1846?1925). Gift 1) 1896 med Anne (Annie) MacArthur (død 15.1.1927), datter av Alexander MacArthur, Kilmartin, Argyllshire; 2) 1928 med Hetty Elisabeth Armstrong Dixon, Hastings, Sussex. Bror av David KNUDSEN (1875?1952). Sir Karl F. Knudsen hadde en fremtredende posisjon i britisk skipsmegling og bankvirksomhet. Han ble en viktig støttespiller for norske myndigheter og skipsfartsnæring under den første verdenskrig og formidlet verdifull britisk hjelp til norske banker under krisen i 1920-årene. Knudsen vokste opp i et typisk embetsmannshjem i Kristiania som eldst av seks søsken. Etter eksamen fra Kristiania Handelsgymnasium 1889 arbeidet han ett år på Hunsfos Fabriker. Deretter drog han til London og skipsmeglerfirmaet H. Clarkson & Co. Firmaet hadde lenge hatt et sterkt norsk innslag av unge shippingfolk under opplæring, blant dem Gunder Anton Aas fra Stavanger og Jacob Thode Fagelund fra Fredrikshald, som begge var blitt medeiere i firmaet. Ved å ansette nordmenn knyttet Clarkson nære forbindelser med den raskt ekspanderende skipsfartsnasjonen Norge. Som leder for Clarksons norske avdeling ble Fagelund Knudsens læremester. Knudsen arbeidet først et par år i den norske seilskipsavdelingen, deretter i den sterkt ekspanderende dampskipsavdelingen. Storbritannia var norsk skipsfarts viktigste forretningsforbindelse, både som skipsbygger og befrakter. For norske redere var Clarksons den mest betydningsfulle britiske skipsmeglerkontakten. Knudsen arbeidet seg raskt opp til en sentral posisjon i firmaet og i det norske miljøet i London. 1906 var han blant stifterne av Det norske Handelskammer i London. 1907 ble han tatt opp som partner og medeier i H. Clarkson & Co. To år senere ble han britisk statsborger. Clarksons var organisert som et partnerskap med ubegrenset ansvar. Dette bekymret bl.a. Knudsen, fordi firmaet arbeidet i et konjunkturavhengig og risikofylt marked. Fagelund, nå en aldrende seniorsjef, motsatte seg organisasjonsmessige endringer. Forsøk på å få ham til å selge seg ut mislyktes, og Knudsen stilte seg i spissen for forhandlinger om salg av Clarksons. De øvrige partnerne nedla imidlertid veto mot salget, og i protest forlot Knudsen firmaet ved utgangen av 1915. Knudsen var medlem av direksjonen for British Bank of Northern Commerce, og han gjorde nå en rekke reiser til det nordlige Russland for å fremme britisk-russiske handelsforbindelser. Arbeidet stanset etter revolusjonen 1917. Fra sommeren 1916 var Knudsen uformell rådgiver for den norske legasjon i London og Norges Rederforbund i spørsmålet om maksimalfrakter for skiping av kull. Britene, som krevde slike frakter for å bremse på den voldsomme fraktstigning, kontrollerte kullproduksjonen, og ved å nekte bunkerskull ville de tvinge norske redere til å godta kravet. Knudsen hadde en klart modererende innflytelse på rederne, som holdt fast ved loven om tilbud og etterspørsel, og sommeren 1916 ble maksimalfrakter innført. Da tyskerne erklærte uinnskrenket ubåtkrig i januar 1917, fryktet britene at nøytrale norske skip ville bli skremt vekk fra De britiske øyer. Med Knudsens hjelp ble det inngått en norsk-britisk tonnasjeavtale, som sikret britene norsk tonnasje og nordmennene nødvendige forsyninger. Rederne var fornøyd, og fra oktober 1917 var Knudsen Norges Rederforbunds offisielle representant i London. Hans styrke var hans ?kontakter og forhandlingskunst?. Blant kontaktene var Osborn Holmden, venn og kollega fra Clarksons, som ledet Inter-Allied Chartering Executive som stod for all befraktning av norske skip. Knudsen bidrog også i arbeidet med å erstatte norske krigstap med nybygd britisk tonnasje. Nybyggingsavtalen ble forhandlet frem 1918 og skulle vise seg ruinerende for de norske interessentene, noe som imidlertid ikke skyldtes Knudsen, men en gruppe norske rederes og megleres diskutable disposisjoner. For sin innsats for Norge under krigen ble Karl F. Knudsen 1920 kommandør av 1. klasse av St. Olavs Orden. Samme år ble han utnevnt til Knight Commander of the Order of the British Empire og fikk dermed rett til å sette tittelen ?Sir? foran navnet. 1919 ble Clarksons omdannet til et selskap med begrenset ansvar, og Knudsen og Holmden vendte tilbake til firmaet som administrerende direktører. Arbeidsbyrden gjorde imidlertid at Knudsen 1925 gikk av som toppsjef. Året etter forlot han Clarksons for godt for å ofre seg for bankvirksomhet og arbeidet i Det norske Handelskammer, der han ble valgt til president 1921. Han var også medlem av direksjonen for hvalfangstselskapet Hector Whaling Co. i Tønsberg. 1920 gikk British Bank of Northern Commerce sammen med bankierfirmaet C. J. Hambro & Son og dannet Hambros Bank Limited, der Knudsen ble medlem av direksjonen. 1927 kom både Den norske Creditbank og Bergens Privatbank i store økonomiske vansker. Det var fare for at Creditbanken måtte innstille sin virksomhet, og Regjeringen grep inn, men hjelpen viste seg utilstrekkelig, og bankens styre tok kontakt med Sir Karl, som straks drog til Oslo. Året før hadde han vært involvert i den norske bankkrisen med et ?sterkt virkende vidneprov? under riksretten mot statsminister Abraham Berges håndtering av krisen i Handelsbanken. Knudsen forhandlet med Norges Bank, og Hambros Bank stilte de nødvendige kreditter til disposisjon. Creditbanken var reddet ? for en stund. Gjennom søsteren Kristine Schjøtt, som hadde utvandret til USA med sin mann, ble Knudsen kjent med den norsk-amerikanske forfatteren Ole Edvart Rølvaag, og Sir Karl ble 1926 livsvarig medlem av the Norwegian-American Historical Association, som Rølvaag hadde tatt initiativet til året før. Han ivret for en systematisk innsamling av amerikabrev i Norge og bidrog økonomisk til formålet. Det norskamerikanske miljøet i Midtvesten tiltalte ham. Han døde i USA 1937, på vei til et rekreasjonsopphold i New Mexico. | Knudsen, Karl Fredrik (I12893)
|
| 5498 | Skipsreiar og politikar. Foreldre: Kjøpmann Johan Anton Wilhelm Mohr Mowinckel (1843?1918; sjå NBL1, bd. 9) og Edvardine Magdalene Margrethe Müller (1851?71). Gift 1) 9.10.1894 med Caroline Andrea Stabell (7.9.1871?23.4.1898), dotter til lege Fredrik Wilhelm Stabell (1836?1900) og Catharina Christine Sundt (1851?1922); 2) 9.4.1902 med Sigfrid Sundt (f. 23.10.1882), kusine til hustru nr. 1 og dotter til kjøpmann Gerhard Sundt (1850?1910) og Anna Sophie Jebsen (f. 1859); ekteskapet oppløyst 1913; 3) 25.9.1917 med Julie Gran (19.7.1882?15.9.1972), dotter til kjøpmann Jens Gran (1853?99) og Eveline (?Evy?) Johanne Lehmkuhl (1857?1940). Sonesons son til Johan Ernst Mowinckel (1759?1816); tremenning til Conrad Mohr (1849?1926) og Agnes Mowinckel (1875?1963); svoger til Johan Hjort (1869?1948) og Hans Halvorsen (1879?1957). Som få andre sette Johan Ludwig Mowinckel sitt personlege preg på norsk politikk i første halvdel av 1900-talet. Frå 1906 til 1940 var han med to avbrot medlem av Stortinget eller regjeringa og fylte leiande posisjonar som odelstings- og stortingspresident, statsminister og partiførar. Han representerte ein liberal venstretradisjon i åndskulturelle spørsmål og ein standhaftig liberalisme i økonomisk politikk. Med si ? og Venstres ? haldning til regjeringsmakta kom han meir enn andre til å forme norsk mellomkrigsparlamentarisme. Av fødsel var han etla til å bli forretningsmann; slekta høyrde til det gamle bergenske handelspatrisiatet. Etter examen artium og ?anneneksamen? reiste han 1889 til utlandet for å lære språk og praktisk forretningsdrift, m.a. ved skipsmeklarfirma i Bremen og London. 1893 var han tilbake i Bergen og vart tilsett ved Chr. Michelsens skipsreiarkontor. 1898 kjøpte han sin første båt og skipa 1901 eige partsreiarlag. Etter nye kontraheringar dei følgjande åra omdanna han 1912 ? som ein av dei første bergensreiarane ? partslaga til eit fleirskipsreiarlag i aksjeselskapsform. A/S J. Ludwig Mowinckels Dampskibsrederi (frå 1919 utan dampskip i namnet) var alt før første verdskrigen det tredje største reiarlaget i Bergen, målt i tonnasje. Den posisjonen heldt det òg i mellomkrigstida, da det hadde stor vekst, særleg i tank- og linjefarten. Mowinckel engasjerte seg tidleg for skipsfartsnæringa også utanfor si eiga reiarverksemd. Han var blant stiftarane av Norges Rederforbund 1909 og Den Norske Amerikalinje 1910?11. Etter krigsutbrotet 1914 leidde han arbeidet med å få i stand ei tvungen krigsforsikring for norske skip. I heile sitt offentlege liv var han ein varm talsmann for ei næring ?som gang på gang har vist seg å øve den største innflytelse m.h.t. dette folks vel og velferd ... først og fremst for det offentlige?. Etter heimkoma til Bergen 1893 bygde Mowinckel seg snart opp også i byens politiske miljø. Hans første plattform var Bergens Liberale Forening, eit forum for venstreungdom nært knytt til Bergens Venstreforening. Frå formannsplassen der avanserte han 1899 til leiarposisjonen i sjølve venstrelaget, der han var formann i fleire år. Også i kommunepolitikken følgde Mowinckels karriere ein bratt stigande kurve. Alt 1898 vart han vald inn i bystyre og formannskap, og 1902 overtok han ordførarvervet. Det hadde han fram til 1906 og på nytt 1911?13. Men Mowinckels politiske ambisjonar var ikkje avgrensa til den lokale arenaen. 1906 kom han inn i Venstres landsstyre og vann stortingsmandat frå Bergen. Som tingmann slutta han seg til venstreopposisjonen mot Christian Michelsens samlingspolitikk og vart ein aktiv pådrivar i den prosessen som munna ut i ?konsolideringa? av Venstre 1908 med Gunnar Knudsen som samlande leiar. Mowinckels arbeidsdag i rikspolitikken kan grovdelast i to bolkar med åra 1919?21 som eit skilje. I den første trer han fram som ein radikal, kampglad parlamentarikar med ei polemisk kraft som råka motstandarar både til høgre og venstre, og ofte verka sterkt provoserande. Han stod lenge Johan Castberg nær og la vinn på å halda dei sosialradikale arbeidardemokratane saman med Venstre. Til fånyttes freista han 1915 å avverje samarbeidsbrotet mellom dei i Stortinget. Men Mowinckels radikalisme galdt meir politikkens former enn innhaldet. I sak plasserte han seg i Venstres hovudstraum, som lojal støttespelar for Gunnar Knudsen m.a. i den sosiale reformpolitikken og i striden om konsesjonslovene. Visseleg i samråd med statsministeren tok han 1915 initiativet til å få kaste Wollert Konow (H) som gruppeleiar i Stortinget, og han overtok sjølv året etter plassen som Venstres parlamentariske førar. Han vart samtidig vald til stortingspresident. Mowinckel ønskte ei sterk og leiande regjeringsmakt, og det ønsket kunne Gunnar Knudsen lenge oppfylle. Men frametter 1916 skjedde det eit gradvis skifte i Mowinckels haldning til regjeringa. Med sin nye leiarposisjon i Stortinget frigjorde han seg frå Gunnar Knudsens autoritet og stilte seg etter kvart meir kritisk til førarskapen hans. Kritikken galdt m.a. handteringa av forsyningsproblema under krigen og den britiskvenlege nøytralitetslina. Mowinckel ønskte ein balansert nøytralitet som var truverdig også sett frå tysk side. Februar 1917 markerte han sitt misnøye med å foreslå i venstregruppa at det vart skipa ei samlingsregjering av alle parti. Det var ei klar utfordring til Gunnar Knudsen, men eit stort fleirtal i gruppa stilte seg solidarisk med statsministeren. Også i somme andre saker av prinsipiell karakter måtte Mowinckel finne seg i å hamne i mindretal. Mowinckel hadde representert Bergen på Stortinget 1906?09 og 1913?18, men ved valet 1918 vart han vraka. Eit høgreras snytte Venstre for mandat i byane. I Mowinckels tilfelle kom det til at han hadde ytra seg velvillig om fornorsking av bynamn og hadde røysta for Bjørgvin som namn på Bergen stift. Det kunne ikkje bergensveljarane tåla. I to og eit halvt år var han utanfor rikspolitikken, og ubunden av omsynet til parti og regjering kunne han markere tydelegare sin eigen profil. I forbodspolitikken skifte han frå eit ja til forbodet 1918 til eit nei før folkerøystinga året etter. I økonomisk politikk reindyrka han ein næringsliberalisme med brodd både mot krisepolitikken under krigen og mot Gunnar Knudsens tru på den aktive statsmakta. Han ville byggje ned det oppsvulma statsapparatet, og folk måtte ?atter henvises til først og fremst at hjælpe sig selv og ikke i saa høi grad som i de senere aar regne med det offentliges bistand?, skreiv han i ein skarp avisdebatt med partileiaren. 1921 byrja ein ny bolk i Mowinckels politiske karriere. Gunnar Knudsen drog seg ut av Stortinget, og det vart ein leiarplass ledig, men han vart førebels ikkje fylt. Da Venstre skipa regjering same året, vart den 74-årige Otto Blehr statsminister; Mowinckel kom med som handelsminister, seinare òg utanriksminister. Han hadde måtta vente lenge på ein statsrådspost. I unge år hadde han meldt seg ut av statskyrkja og fylte dermed ikkje det kravet om trusvedkjenning som Grunnlova stilte til medlemer av regjeringa. Først 1919 vart lova endra på dette punktet. Ved valet 1921 fekk han òg nytt stortingsmandat frå Bergen. Både i regjeringa og sidan i stortingsgruppa vann Mowinckel ein leiarposisjon utan formelt å vere førstemann, og neste gong Venstre overtok regjeringsmakta, 1924, var han den sjølvskrivne statsministerkandidaten. I resten av mellomkrigstida var han Venstres leiar, anten som statsminister eller som parlamentarisk førar. Tre regjeringar fekk namn etter han: 1924?26, 1928?31 og 1933?35. Frå 1927 var han òg formann i Norges Venstrelag. Som sjef for regjeringar med veikt parlamentarisk grunnlag måtte han manøvrere gjennom ureint politisk farvatn i ei tid prega av nesten samanhengande økonomisk og statsfinansiell krise. Det var ein situasjon som den liberalistiske staten korkje hadde røynsle med eller boteråd mot. Staten kunne ikkje stå som garantist for kriseplaga næringar; ?selvhjelp er bedre enn hjelp?, var Mowinckels leidetråd, og han viste til skipsfarten som føredøme. Det staten burde gjera, var først og fremst å syte for ?sunde statsfinanser? og stabilt pengevesen. Virkemidla var balanserte budsjett, nedbetaling av gjeld og ? i 1920-åra ? heilhjarta støtte til Norges Banks paripolitikk. Under trykket av krisa i første del av 1930-åra måtte likevel Mowinckel godta somme avvik frå sin prinsipielle næringsliberalisme, men berre som mellombels krisetiltak. Han tok såleis sterkt avstand frå planøkonomiske tankar i tida, anten dei kom frå Arbeidarpartiet eller frå folk i hans eige parti, m.a. Wilhelm Thagaard. Særleg gjelds- og avsetningskrisa i jordbruket frå ca. 1930 sette Mowinckels sjølvhjelpsdoktrine på harde prøver. Han solidariserte seg med landbruksminister Håkon Fives politikk med einsidig vekt på produktivitetstiltak og kom dermed i eit skarpt motsetningsforhold til Bondepartiet. Det fekk si utløysing 1935, da Bondepartiet og Arbeidarpartiet felte Mowinckels tredje regjering. Ved å avvise ei formell borgarleg blokkdanning mot Arbeidarpartiet hadde Mowinckel og Venstre sett mindretallsparlamentarismen i system med Venstre som krumtapp. Maktskiftet 1935 og valet 1936 gjorde ei ny venstreregjering til eit fjernt alternativ og endra ikkje Mowinckels haldning til ei borgarleg samregjering. Han fann seg etter kvart til rette i eit sakleg samarbeid med arbeidarpartiregjeringa, særleg i tryggingspolitikken, og skjerma ho mot kritiske nederlag. I heile si regjeringstid tok Mowinckel også hand om utanriks- og tryggingspolitikken, der hovudelementa var frihandel, skilsdomsavtalar og nøytralitet. Trua på økonomisk samkvem mellom statane som fredsskapande middel var i tråd med hans liberalistiske credo og ålmenne internasjonale orientering. Han freista å bremse proteksjonistiske tendensar i norsk tollpolitikk i 1920-åra, rett nok med lite hell. Viktigare var initiativet hans til Oslo-konvensjonen 1930, som etablerte eit tollpolitisk samarbeid mellom Noreg, Danmark og Benelux-statane med sikte på å hindre høgare tollmurar. Mowinckel var òg drivkrafta på norsk side for å få i stand skilsdomsavtalane mellom dei nordiske landa 1925?27. Han såg dei som ein fredsgaranti i Norden, ?et alternativ av meget bedre kvalitet for vår fred og sikkerhet enn våpen?. Mowinckel var fast i si tru på at ein klok utanrikspolitikk var det beste forsvarsmidlet for Noreg, ?bedre enn kanoner?. Den kritiske utviklinga i Europa mot slutten av 1930-åra svekka ikkje denne prioriteringa: ?efter alt hvad jeg har sett, er min tillit til kanonenes makt til å beskytte vårt land ikke overdreven stor?, uttalte han februar 1939. Mowinckel sette si lit til ein nøytralitetspolitikk med eit militært minimumsforsvar og med britisk flåtemakt i Nordsjøen som ein garanti mot fiendlege åtak frå den sida. Eit nært venskapleg forhold til Storbritannia var ein hovudføresetnad. Mowinckel tok aktivt del i arbeidet til Folkesambandet i Genève, men stilte seg heilt frå starten tvilande til det kollektive tryggingssystemet som fredsvern for Noreg. Det kunne tvert om dra landet inn i farlege konfliktar. Da systemet vart sett på prøver tidleg i 1930-åra, tok han initiativ til å løysa Noreg frå plikta til å delta i sanksjonar. 1938 vart dette offisiell politikk for Noreg og ei rekkje andre småstatar. Den utanriks- og forsvarspolitiske lina Mowinckel var eksponent for og som i hovudsak vart ført vidare av arbeidarpartiregjeringa frå 1935, havarerte i april 1940. Som konsultativ statsråd i den utvida Nygaardsvold-regjeringa vart Mowinckel saman med statsråd Rasmus Frihagen verande ved den norske legasjonen i Stockholm. Derfrå rapporterte dei til London om hendingar og stemningar i det okkuperte Noreg. Under riksrådstingingane i juni 1940 kom somme rapportar til å bli sterkt merkte av den defaitismen som rådde i sentrale politiske krinsar i Oslo, og dette saman med det ansvaret han bar for tryggingspolitikken før krigen, nørte både ute og heime mistru til Mowinckel som medlem av regjeringa. Våren 1942 ?løyste? Nygaardsvold problemet ved å kalle Mowinckel til London og tilby ham ei leidande stilling i Nortraship, ei stilling som ikkje kunne kombinerast med ein statsrådspost. Mowinckel aksepterte ordninga, søkte avskil og reiste mai 1942 til New York for å overta som formann i skipsfartsdirektørens rådgjevande utval. Tenestetida hans vart kort. Mowinckel hadde vore alvorleg sjuk hausten 1941, og 1943 svikta helsa på nytt. Han døydde i New York 30. september, 73 år gammal. Mowinckel avslutta sin lange arbeidsdag i offentleg teneste for den næringa han hadde vore knytt til i 50 år og som på mange vis hadde prega hans politiske orientering. Den hadde også vore kjelda til ein velstand som han med raus hand også gav andre del i, m.a. med ytingar til kulturelle og vitskaplege føremål i heimbyen og til Venstres organisasjon og presse. Johan Ludwig Mowinckel var prinsipielt imot ordensvesenet og vart derfor aldri dekorert for sine samfunnstenester. Verker Den politiske situasjon. Krisen i Høire, 1912 Vor politikk, Norges venstrelags skr. 5, 1918 Respekt for folkeviljen, Norges venstrelags skr. 8, 1921 Venstres syn og Venstres opgaver, 1932 Etterlatne papir Brev frå Mowinckel finst i ei rekkje privatarkiv i RA og NBO Kilder og litteratur Stud. 1888, 1913, 1938 Lindstøl, bd. 1, 1914 HEH 1938 A. W. Brøgger: biografi i NBL1, bd. 9, 1940 T. Sollied: Slekten Mowinckel 1914?1939, Bergen 1940 Haffner, bd. 1, 1949 L. Pettersen: A/S J. Ludwig Mowinckels Rederi 1898?1960, Bergen 1961 T. Øksnevad: Joh. Ludwig Mowinckel, Bergen 1963 L. Mjeldheim: ?Johan Ludwig Mowinckel i norsk politikk?, i BTid. 21.10 og 22.10.1970 O. Riste: Londonregjeringa. Norge i krigsalliansen 1940?1945, bd. 1?2, 1973/1979 A. Thowsen: Vekst og strukturendringer i krisetiden 1914?1939, bd. 2 i Bergen og sjøfarten, Bergen 1983 A. Thowsen: Nortraship. Profitt og patriotisme, bd. 1 i Handelsflåten i krig 1939?1945, 1992 L. Mjeldheim: ?Dagbladet og Venstre frå Sverdrup til Mowinckel?, i H. F. Dahl m.fl.: Utskjelt og utsolgt. Dagbladet gjennom 125 år, 1993 O.-B. Fure: Mellomkrigstid 1920?1940, bd. 3 i Norsk utenrikspolitikks historie, 1996 Portretter m.m. Måleri av Else Christie Kielland, 1953; Stortinget, Oslo Måleri av Hjørdis Landmark, 1954; Bergens gamle rådhus Byste av Cathe Wallendahl, 1958; forhallen, UBB Relieff (bronse) av Tor H. Myklebust, 1983; J. L. Mowinckels vei, Bergen | Mowinckel, Johan Ludwig (I8383)
|
| 5499 | Skjipte (skjøte) 1780 som Axel Andersson og konta Randi Knutsdotter kravde, dei var gamle | Befring, Axel Andersen (I3353)
|
| 5500 | Skjøre i 1948 | Blindheim, Bernt Martin Johannessen (I19298)
|