Slektstre for Oddlaug Gaupås og Per Aase Andresen
Notater
Treff 4,801 til 4,850 av 6,274
| # | Notater | Linket til |
|---|---|---|
| 4801 | Rasmus fikk bygselt bruket etter at forrige bruker, Ole Knutsen, ble tvangsforvaret i Aardal. Se side 231 i Sellevolls bok | Leivestad, Rasmus Olssen (I1375)
|
| 4802 | Rasmus fikk skjøte på halve bruk nr 1 Holdhus i 1735, for 12 mrk sør. Men samme år makeskiftet han denne gården i fra seg til broderen Jan Hansson, som siden budde der, og selv fikk Strore -Linga der han budde til han døde. For dei 14 mrk sm. som Rasmus fikk fekk meir, betalte han broren vel 17 rd. Mori Elisabeth hadde odel og åsætesrett til stoe linga. Jan betalte til rasmus 48 rd for å flytta og buføra. Rasmus og Marta fikk 8 barn. Datteren Lisbeth Rasmusdatter budde etter at forelderne døde hos besteforeldrene på gjøn, Hans Engelsson Gjøn og kona Marta Jakobsdatter Valen | Holdhus, Rasmus Hansson (I4220)
|
| 4803 | Rasmus fikk skjøte på Søvik i Fana av moren i 1807 | Søevig, Rasmus Nielsen (I1110)
|
| 4804 | Rasmus var ordfører i Gaular i perioden 1946 - 51 | Espeland, Rasmus Andersson (I4481)
|
| 4805 | Rasmus var vegarbeider og omkom i Bolset-Kleiva den 17.02.1888, då nyvegen der helt fram frå Våtedalen og sydover. Han var iflg kilden gift og hadde en gutt, Ola Rasmussen, som var 4 år i 1891. | Befring, Rasmus Zakariassen (I2404)
|
| 4806 | Rebbeka flyttet til Bergen 1874 | Myrmel, Rebekka Olsdatter (I2219)
|
| 4807 | Rebekka vokste opp på Haugland,i Arna hos Olav Bastesen Haugland og Marta Olsdatter Kleppe. Marta var søster til Rebekkas far, Gundar. Hun vokste med andre ord opp hos sin tante. Rebekka døde sannsynligvis i barselseng etter å ha født en dødfødt jente. Konf Haus 3, side 557 | Kleppe, Rebekka Amalie Gundarsdatter (I457)
|
| 4808 | Ref Berg side 45 | Gjesdal, Sjur Nilsson (I2463)
|
| 4809 | Ref Hanseatene D143A Dåp 11 JAN 1785 Mariakirken, Bergen, Norway CITZNLTR 7 DEC 1815 Bergen, Norway Yrke 4 JAN 1816 Bergen, Norway kjøpman | Døscher, Joachim Christopher (I18394)
|
| 4810 | ref Haus 2, side 436 | Tunes, Olav Olavsson (I3631)
|
| 4811 | Ref Hosanger 1 side 236 | Grøttveit, Bjørge Olsseon (I2912)
|
| 4812 | ref Joleik side 678, og Marie Fossen. les også dagboken til Jens Nedrebø. Asbjørn Sørensen er noe usikker på hvem rettmessige forledre til Brithe er. Se han notat side 19 nr 841. | Løset, Brithe Larsdatter (I2761)
|
| 4813 | ref Klaregg side 24. Ola var fra nabogården til sin kone | Hammer, Ole Olsen (I1686)
|
| 4814 | ref nr 29521 og personnr 35 | Frøiseth, Erik Hanssen (I7023)
|
| 4815 | ref: K5 299 JO 704. Ihht kilden var kallet lite, og da han døde blev Eidsfjord sogn slått sammen med Granvin og Ulvik, og prsetn skulle bo i Ulvik. Anders arvet meget med sin kone, sjå Su1 74 | Riber, Anders Andersen (I6008)
|
| 4816 | Register til pantebok for Bergen 1680-1691 Jens Jensen Wrede Nyttig tips! Klikk på lenkene (de blå tallene) i venstre kolonne for å se alle detaljer om en person, en leilighet, et bosted eller en tellingskrets. Skriv ut ? Merknad/korrektur (0) ? Nytt søk ? ID: pc00000000685692 Fornavn: Jens Etternavn: Jensen Wrede Stilling/stand: g. m. Ingeborg Madsdtr. Kjønn: m Rolle: person Personer ID Fornavn Etternavn Stilling/stand Rolle Kjønn pc00000000685692 Jens Jensen Wrede g. m. Ingeborg Madsdtr. person m Personer ID Fornavn Etternavn Stilling/stand Rolle Kjønn pc00000000685692 Jens Jensen Wrede g. m. Ingeborg Madsdtr. person m Overområde i kilden Id Protokollreferanse Year Sokn Dokumentdato Tinglysingsdato Lenke oc00000000387041 1a 1680-1684 | Wreede, Jens Jenssen (I16227)
|
| 4817 | Register: Statsborgerskapsbevillinger 1888-1921 Gå til full kildeinformasjon Fylke:Hele Norge Geografisk område:Hele Norge div Startår:1888 Sluttår:1921 Overområde i kilden: oc00000000007755 Id:oc00000000007755 Side:30 Protokollreferanse:Kommunalktr. K, serie M/1-4 Løpenr:- År:1914 | Bohlin, Anders Johansson (I31280)
|
| 4818 | Regnes som den eldste norske linjes stamfar. | Wiese, Ludwig Jørgen Johan (I15993)
|
| 4819 | Reinhard var i hht skipslisten /Ft1875 matros ombord i barkskipet "Bergliot" https://www.digitalarkivet.no/census/ship/sf01052295042977 | Zachariassen, Reinhard Nicolay (I4324)
|
| 4820 | Reinhardt er oppvokst i Hans Haugesgate 7 på Ladegården | Zachariassen, Reinhardt (I399)
|
| 4821 | reisemål. Besøke sin onkel derover . | Aase, Elisa Olufine Bastesdatter (I24786)
|
| 4822 | reiste til Bergen | Borge, Nils Johannesen (I2562)
|
| 4823 | Reiste til USA 04.04.1919 i forretningsøyemed | Aase, Magnus Olssen (I415)
|
| 4824 | Reiste til USA 22.02.1923 | Blindheim, Ivar Johannessen (I102)
|
| 4825 | Reiste til USA i 1903, senere ukjent | Grøttveit, Martha Malena Rasmusdatter (I8568)
|
| 4826 | Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig. | Runnhovde, O.N. (I4552)
|
| 4827 | Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig. | Hagelin, R. (I27038)
|
| 4828 | Renèe var musikker, solo-fiolinist, ved Kringkastingsprkesteret i Montpellier i perioden 1934 - 1939 | Courbet, Renèe Marie Marthe (I1205)
|
| 4829 | rest. Foreldre: Sogneprest Niels Jensen Hertzberg (1693?1764) og Dorothea Cathrine Harboe (ca. 1695?1743). Gift 21.9.1758 med Christiane Winding (10.9.1737?22.6.1801), datter av sogneprest og prost Niels Jensen Winding (1697?1757) og Johanne Christine Sims (1708?1801). Far til Niels HERTZBERG (1759?1841); farfar til Nils HERTZBERG (1827?1911); farfars far til Halfdan Hertzberg (1857?90; se NBL1, bd. 6). Peder Hertzberg var sogneprest i Finnås i nesten 40 år og en fremtredende representant for 1700-tallets ?naturteologisk? tenkende prestestand. Hertzberg var født i Norge, men vokste opp i Danmark, der faren i noen år var prest i Viborg på Jylland, og han fulgte med faren tilbake til Norge da denne 1744 ble utnevnt til sogneprest i Finnås. Han begynte å studere ved universitetet i København 1746, men måtte av økonomiske årsaker reise hjem etter tre år og ble ansatt som klokker i farens prestegjeld. 1752 tok han teologisk embetseksamen og vendte deretter tilbake til klokkerstillingen. 1754 ble han personellkapellan hos faren; 1759 ble han ?adjungeret? og utpekt til å overta sogneprestembetet, noe han også gjorde da faren døde 1764. Hertzberg satt som sogneprest i Finnås til sin død, og fra 1785 var han også prost i Sunnhordland. Sogneprest Hertzberg var godt orientert om den teologiske utvikling i samtiden, og han hadde brede kunnskaper innenfor både klassiske og moderne språk. I tillegg hadde han naturvitenskapelige interesser. Allerede i barndomshjemmet ble han av faren innsatt i studiet av legekunst og botanikk, og i studietiden orienterte han seg videre innenfor naturvitenskap og medisin. Vitenskapelig kjent ble han særlig gjennom sin oppdagelse av det han tolket som en mineralholdig vannkilde på Finnås prestegård 1778. Dette funnet publiserte han en artikkel om ti år senere, og han reiste også en marmorstøtte ved kilden. På jordbrukets og det lokale næringslivets område formidlet han nye innsikter til bøndene, bl.a. gjennom driften av prestegården. 1758 begynte han forsøk med dyrking av poteter, og den kunnskap han ervervet, spredte han videre til sognets bønder. 1763 forfattet han også et skrift om potetdyrking. I begynnelsen av 1770-årene var han med på å etablere et marmorbrudd i prestegjeldet (se Werner CHRISTIE, 1746?1822), og han ivret for at allmuen skulle produsere og ta i bruk tresko. Hans ideal var at landets innbyggere skulle øke produksjonen og bli mest mulig selvhjulpne, samtidig som moderat forbruk og ?tarvelighet? skulle være den sosialetiske rettesnor. Hertzberg ble også kjent gjennom sin legepraksis. I likhet med faren ? og senere sønnen, prost Niels Hertzberg ? hadde Peder Hertzberg store praktiske og teoretiske kunnskaper i medisin, og folk kom langveisfra for å søke hjelp hos ham. I sine kurer var han bl.a. opptatt av urtemedisin, elektrisitet og vannet fra prestegårdskilden. Uten egentlig å kunne kalles opplysningsprest, forente Hertzberg i sin tenkning og praksis et bredt kulturelt og sosialt engasjement, der ortodoks forkynnelse og myndig administrasjon gikk hånd i hånd med klassisk dannelse og vidtgående naturvitenskapelig og medisinsk kunnskap. Han var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1781. Som embetsmann forstod han seg selv som forbilde og foregangsmann i videste forstand. Han var sine menighetslemmers ?fader?, han brakte dem kunnskap og erfaring, han hadde vitenskapelig innsikt ? og mente i alle disse aktiviteter å formidle Guds tale gjennom naturen og i åpenbaringen. Som prest og embetsmann fikk Peder Hertzberg et meget godt omdømme blant sine overordnede, og 1796 gav kongen selv skriftlig uttrykk for sin anerkjennelse av hans mangeårige arbeid. Ved hans død utgav sønnen Niels en omfattende og meget sympatisk biografi over ham. Verker TRYKT MATERIALE Underretning for Bønder i Norge om den meget nyttige Jord-Frugt Potatos at plante og bruge, Bergen 1763 (faksimileutg. Trondheim 1961) Forsøg til Beskrivelse af en mineralsk Kilde paa Findaas Præstegaard, funden 1778, I DKNVS Skr., Nye Samling, bd. 2, Trondheim 1788, s. 89?124 ETTERLATTE PAPIRER Forsøg til en Beskrivelse af en mineralsk Kilde paa Findaas Præstegaard, funden 1778, i Håndskriftsaml., NBO (MS 4° 3182) materiale om en kompetansestrid 1793 mellom Hertzberg og sorenskriver Schiøtz vedrørende en søknad fra en prest Leganger om å sitte i uskiftet bo, i Håndskriftsaml., NBO (MS 8° 2148) brev fra Hertzberg 1785 om fossile funn, i DKNVS, Trondheim Kilder og litteratur N. Hertzberg: Provst Peder Harboe Hertzbergs Biographie, København 1803 biografi i Lampe, bd. 1, 1895, s. 203?205 biografi i Ehrencron-Müller, bd. 4, 1927 N. Hertzberg: Familien Hertzberg, dens oprinnelse og slektshistorie, 1932 S. Steen: biografi i NBL1, bd. 6, 1934 J. N. Brun: Visitats-Journal 1794?1812, Bibliotheca Norvegiæ Sacræ, bd. 19, 1951 R. Kvideland: ?Prestefolket som lækjarar?, i Maihaugen 1999, s. 67?79 Portretter m.m. KUNSTNERISKE PORTRETTER Maleri av ukjent kunstner, u.å.; gjengitt i N. Hertzberg: Familien Hertzberg (se ovenfor, avsnittet Kilder), s. 13 | Hertzberg, Peder Harboe (I12722)
|
| 4830 | Rettsak ca 1647 i Bergen ang utsulting av barna Jan og Anne. Ble frikjent. Jan Almås skal ha vært en svært avholden mann. | Flaktveit, Jan Fredriksen (I1830)
|
| 4831 | Rita H. RUTZ Age 61 of St. Paul Passed away peacefully at St. Joseph's Hospital on August 11, 2017 surrounded by her family. Preceded in death by her son, Joseph and parents Joe & Fleurene LeMire. Survived by her loving husband Robert; siblings, brother & sisters-in-law Bruce (Vicky) LeMire, Jolene (Richard) Collins, Jan (Jim) Bifulk, Julie (Ron) Reinhart, Beth (Ed) Price, Doug (Tammi) LeMire, Kathy (Jerry) Sorensen and Barb (Tim) Ramboldt and many nieces, nephews & countless loving friends. Rita enjoyed gatherings with family & friends. She will be remembered for her beautiful smile. A special heartfelt Thank You to the staff at St. Joseph's Hospital for their wonderful care, compassion and support. Rita will be paying it forward with her donation to The University of Minnesota Medical School Anatomy Request Program. Private arrange-ments will celebrate Rita's life. | LeMire, Rita Helen (I24700)
|
| 4832 | Robert Bruce, jarl av Carrick Fra Wikipedia, den frie encyklopedi Hopp til navigeringHopp til søk Robert Bruce, jarl av Carrick Født juli 1243 Writtle Død april 1304 Gravlagt Holmcultram Abbey Ektefelle Marjorie av Carrick, 3. grevinne av Carrick (1271?) Far Robert Bruce, 5. lord av Annandale Mor Isabella av Gloucester og Hertford Barn 11 oppføringer Beskjeftigelse Politiker Nasjonalitet Kongeriket Skotland Robert Bruce, også kalt Robert Bruce IV og Robert de Brus, (født juli 1243, død april 1304) var den 6. lord av Annandale og jarl av Carrick. Han var en føydal herre i Skottland og Nord-England av normanner-slekt i tiden foruten den skotske uavhengighetskrigen. Han nedstammer fra en kongelig linje som ga hans familie arverett til den skotske trone: Hans far, også kalt Robert Bruce, søkte tronen, men først hans sønn, også navngitt Robert Bruce, ble konge av Skottland under navnet Robert I av Skottland i 1306 etter hans død. Innhold 1 Bakgrunn 2 En bestemt kvinne 3 Den skotske tronen 4 Alliert med England 5 Opprør mot England Bakgrunn Robert Bruce var sønn og arving til faren av samme navn, Robert Bruce, 5. lord av Annandale, som krevde retten til den skotske tronen i 1290. Han var den ene av to konkurrerende og bitre rivaler. En bestemt kvinne Legendene vil ha det at Robert Bruce, arving til Annandale, var en kjekk, ung mann som deltok i det åttende korstoget. En av hans våpenbrødre, Adam de Kilconcath, falt i kamp i 1270 i Det hellige land og Bruce var forpliktet til å reise og bibringe den tragiske nyheten til hans enke, Marjorie av Carrick, 3. grevinne av Carrick (1256?1292). Det fortelles videre at Marjorie ble så betatt av budbringeren at hun holdt ham fanget inntil han gikk med på å gifte seg med henne! Så skjedde i 1271. Hans kone var på mange måter en formidable kvinne, Marjorie var datter av Neil, 2. jarl av Carrick, og hans jarldømme, Carrick, var et gælisk jarldømme i Sør-Skottland. Dets landområder tilsvarer dagens Ayrshire og Dumfriesshire. Ekteparet bosatte seg i Turnberry Castle og Lochmaben. Som vanlig på denne tiden gjorde ekteskapet med Marjorie Robert til jarl. Deres barn var Robert Bruce, den senere Robert I av Skottland Edward Bruce, konge av Irland Thomas Bruce, henrettet i 1307 Alexander Bruce, henrettet i 1307 Nigel Bruce (Neil), henrettet i 1306 Christina Bruce (Christian), gift med Gartnait, 7. jarl av Mar, mor til Donald, jarl av Mar Mary Bruce, gift med (1) Neil Campbell; (2) Alexander Fraser Isabella Bruce, gift med kong Eirik II Magnusson av Norge Elizabeth Bruce, b. 1286, d. 1315, gift med Sir William Dishington av Orknøyene. Matilda Bruce, gift med Hugh de Ross, 4. jarl av Ross Grevinne Marjorie døde i 1292, og på den dagen som hans kone døde overførte Robert jarldømmet Carrick til sin eldste sønn. Den skotske tronen Det viktigste i Robert Bruces liv var Den store saken (The Great Cause) som ble avgjort i 1292 (til tross for at konen døde samme år). Det var det året som den skotske krone ble gitt til hans største rival, John Balliol, og ikke til hans far. Etter at Margaret av Skottland, også kalt for «Jomfruen fra Norge», døde på Orknøyene, var det ingen direkte arverekke til den skotske tronen. Av 13 ulike krav til tronen ble redusert til to gjenværende, sto det mellom Robert Bruce, 5. lord av Annandale (Roberts far) og John Balliol, lord av Galloway. Skottene klarte ikke å ta en avgjørelse og ba Edvard I av England til å opptre som upartisk dommer for å unngå borgerkrig. Den engelske kongen hadde derimot lenge ønsket å legge det skotske kongedømmet under England på samme måte som han allerede hadde underlagt seg Wales. Etter en lengre prosess valgte Edvard I til slutt Balliol den 17. november 1292 og kroningen skjedde få dager senere, 30. november. Den engelske kongen krevde deretter at kong John skulle sverge troskap til England. Skottland var å betrakte som vasselstat under England. Bruce-familien derimot tapte det som de mente var deres rettmessige plass på den skotske tronen. Alliert med England Både Robert og hans sønn, den nye jarlen av Carrick tok parti med Edvard I mot Balliol. I april 1294 fikk Roberts sønn Edvards tillatelse til å besøke Irland som en gjentjeneste for Bruce-familiens støtte til den engelske kongen. I 1295 giftet sønnen seg med sin første kone, Isabella av Mar, men som døde et år senere etter å ha født deres eneste barn, Marjorie Bruce, Roberts barnebarn. Kong John Balliol bygde en allianse med Englands fiende Frankrike. Som svar sendte Edvard I en større hærstyrke mot den skotske grensen. Balliol beordret alle skotske menn om bære våpen og møte opp ved Caddolee nær grensen den 11. mars. Flere av de skotske adelsmennene valgte å ignorere beordringen, blant dem Roberts sønn, jarlen av Carrick. Balliol ga da Roberts eiendommer ved Annandale til John ?Røde? Comyn. Opprør mot England I begynnelsen av den skotske uavhengighetskrig, i august 1296, måtte Robert og hans sønn begge sverge troskap til Edvard I ved Berwick, men den unge Robert brøt eden ved å delta i det skotske opprøret mot England det påfølgende året. Kort tid etter slaget ved Stirling Bridge ble Bruce-familiens eiendommer ved Annandale herjet av engelskmennene som hevn for den unge Roberts deltagelse på skotsk side. I juli angrep Edvard I igjen Skottland. Robert Bruce blitt både gammel og syk, og det finnes dokumenter som påviser at han ønsket at hans sønn, den unge Robert, skulle søke fred med den engelske kongen. Robert Bruce var blitt overbevist om at det ikke var mulig å komme seirende ut av en krig med England. Bruce-familien sto i fare for å tape alt i et fortsatt opprør mot England. Som en gammel mann led Robert Bruce, 6. lord av Annandale, av en hudsykdom, muligens hva samtidige kommentarer mente kunne være spedalskhet. Tendensen til problematiske hudproblemer var øyensynlig arvelig ettersom det var tale om tilsvarende problemer i alderdommen også hos hans sønn, den framtidige kong Robert I av Skottland. Han døde av sykdom ca. 1304. To år senere ble hans eldste sønn kronet til skottenes konge. Forgjenger: Robert Bruce, 5. lord av Annandale Lord av Annandale (1293?1304) Etterfølger: Robert Bruce, 7. lord av Annandale | Bruce, Robert (I28183)
|
| 4833 | Robert de Brus, 6. Lord of Annandale og Margaret, grevinne av Carrick . | Bruce, Robert (I28183)
|
| 4834 | Robert I, eller Robert Bruce (Robert de Brus på normanner-fransk og Roibert a Briuis på middelalder-gælisk, på moderne engelsk oftest kjent som Robert the Bruce), (født 11. juli 1274, død 7. juni 1329) var konge av Skottland i tiden 1306?1329. Robert Bruce var en av de mest berømte krigerne i sin generasjon, og han ledet Skottland gjennom den skotske uavhengighetskrig mot England. Hans krav til kronen var å være tipp-tipp-tipp-oldebarn av kong David I av Skottland. Robert Bruce regnes som en av de store kongene i Skottlands historie, en heltekonge som beseiret England i det berømte slaget ved Bannockburn. Minnesmerker over Robert Bruce finnes over hele Skottland og portrettet av ham er på landets pengesedler. Innhold 1 Bakgrunn 2 Begynnelsen på den skotske uavhengighetskrig 2.1 På skotsk side 2.2 På engelsk side 2.3 Gift igjen 2.4 Ny engelsk invasjon 2.5 Hemmelig pakt 3 Bannlyst og kronet som skottenes konge 3.1 John Comyn må dø! 3.2 Kronet som konge av Skottland 4 Fra Scone til Bannockburn 4.1 Krigslykken snur 4.2 Bannockburn 5 Bruce og Irland 6 Siste år 6.1 Familie 6.2 Legenden om Robert Bruce 7 Litteratur Bakgrunn Robert Bruce, som var av normannerslekt, ble født som første sønn av Robert Bruce, 6. lord av Annandale, og Marjorie av Carrick, 3. grevinne av Carrick, datter av Niall, 2. jarl av Carrick. Hans mor var etter alle mål en formidabel kvinne som etter sigende holdt Robert Bruces far i fangenskap inntil han gikk med på ekteskap! Fra sin mor arvet Robert Bruce det gæliske jarldømmet Carrick og fra sin far en kongelig arverett til den skotske tronen. Selv om hans fødselsår er kjent er fødestedet mindre sikkert; det var sannsynligvis Turnberry Castle i Ayrshire, men Lochmaben i Dumfriesshire har også vært nevnt. Vi vet lite om Robert Bruces første år. Han ble sannsynligvis sendt til fostring hos en lokal familie slik som skikken var. Vi kan anta at han ble oppdratt til å snakke alle språk som ble krevd av hans klasse og nasjon; skotsk gælisk, normanner-fransk, latin og sannsynligvis også engelsk. Som enhver ung mann fra adelsstanden ble han også opplært i kampsport, særlig rideferdighet og kunnskap til å mestre lanse, sverd og øks. Robert Bruce så utfallet av Den store saken (The Great Cause) i 1292 som meget urettferdig ved at den skotske kronen ble gitt til Bruce-families største rival, John Balliol. I hans øyne forhindret det hans egen familie å innta sin rettmessige plass på tronen. Bruce-familiens genealogi til det skotske kongehuset er som følger: David I av Skottland (tipp-tipp-tippoldefar) Henry av Skottland, 3. jarl av Huntingdon (tipp-tippoldefar) David av Skottland, 8. jarl av Huntingdon (tippoldefar) Isobel av Huntingdon (oldemor) Robert Bruce, 5. lord av Annandale (farfar) Robert Bruce, jarl av Carrick (far) Robert I av Skottland Se forøvrig utdypende artikkel Konkurrentene til den skotske trone. Rett etter avgjørelsen besluttet hans bestefar, Robert Bruce, 5. lord av Annandale, som krevde den skotske trone, å overgi lordtittelen til Robert de Brus, Bruces far. Robert de Brus hadde allerede avgitt jarldømmet Carrick til sin sønn, Robert Bruce, på den dagen hans kone døde i 1292. Bitter på grunn av tapet av tronen konspirerte både far og sønn med kong Edvard I av England mot John Balliol. I april 1294 hadde den unge Bruce fått kongelig tillatelse til å besøke Irland for ett og halvt år, og det sier noe om Bruce, han fikk tillatelsen på grunn av den lojalitet han hadde vist den engelske kongen. I 1295 giftet Robert Bruce seg med sin første kone, Isabella av Mar, datter av Donald, 6. jarl av Mar. Isabella døde beklageligvis innen et år, etter å ha født deres eneste barn, Marjorie Bruce. Marjorie ble senere gift med Walter Stewart, 6. High Steward av Skottland, og fødte ham den framtidige konge Robert II av Skottland. Begynnelsen på den skotske uavhengighetskrig Edvard I av England I august 1296 hadde Robert Bruce og hans far sverget lojalitet til Edvard I av England ved Berwick, og eden ble gitt på nytt ved Carlisle. Likevel brøt unge Bruce eden ved å delta i det skotske opprøret det påfølgende året. Sommeren 1297 ble det sendt et hastebrev til Bruce som ga ham ordre om å undergi seg kommandoen til Edvards stedfortreder John de Warenne, 7. jarl av Surrey, men istedenfor å adlyde herjet Bruce og hans soldater de landområder som Edvard kontrollerte. Den 7. juli ble Bruce og hans tilhengere tvunget til gå med på en traktat som har blitt kalt for «Kapitulasjonen ved Irvine». Konklusjonen var at den skotske adelen ikke skulle være nødt til å delta i engelsk krigføring på kontinentet og de ble i tillegg gitt pardon ? amnesti ? for sitt voldelige opprør. Samtidig måtte de atter sverge dyrt og hellig på å være tro mot den engelske tronen. For å være sikker på at eden ble overholdt krevde kong Edvard Robert Bruces eneste barn som gissel, og hun ble gitt til James Stewart, biskop av Glasgow, og Sir Alexander Lindsay som garanti inntil videre. På skotsk side Kort tid etter slaget ved Stirling Bridge synes det som om Robert Bruce atter en gang var på sine landsmenns side; Annandale var blitt herjet og Bruce brente deretter den engelskkontrollerte festningen Ayr ned til grunnen. Da Edvard I returnerte til England etter å ha seiret i slaget ved Falkirk, ble Bruce-familiens eiendommer ved Annandale og Carrick gitt til Edvards tilhengere. Etter nederlaget ved Falkirk gikk William Wallace av som Vokter av Skottland, og ble etterfulgt av Robert Bruce og John Comyn som delte vervet. Vokterne var rivaler og hadde problemer med å samarbeide. John Comyn, ofte kalt for «Røde Comyn» for å skille ham fra hans far som tilsvarende ble kalt for «Sorte Comyn», var tilhenger av John Balliol, og inngiftet i Balliol-familien. I 1288 ble William Lamberton, biskopen av St. Andrews, utpekt til å være tredje Vokter av Skottland for å opptre som nøytral og holde fred mellom Bruce og Comyn. Det påfølgende året forlot Bruce posisjonen som Vokter og ble etterfulgt av Sir Ingram de Umfraville. I mai 1301 gikk også de Umfraville, John Comyn og William Lamberton av som felles Voktere og ble etterfulgt av Sir John de Soulis som holdt posisjonen alene. Soulis ble utpekt hovedsakelig fordi han ikke var part i striden mellom familiene Bruce og Comyn. Han gjorde fornyet innsats for å få John Balliol tilbake på den skotske tronen. På engelsk side I juli satte Edvard I av England i gang sin sjette felttog inn i Skottland. Selv om han erobret Bothwell og festningen Turnberry Castle, klarte han ikke å svekke skottenes motstandsevne i vesentlig grad. I januar 1302 ble partene enige om ni måneders våpenhvile. Det var på denne tiden at Robert Bruce ga seg inn under Edvard I, sammen med andre adelsmenn, til tross for at han hadde vært på parti med patriotene. Det er mange grunner til at hans skiftet side; en av grunnene kan ha vært at Bruce fant det avskyelig og hensiktsløst å se sine tilhengere, familie og arv bli ofret til fordel for John Balliol. Det verserte også rykter om at Balliol ville komme tilbake til Skottland med en fransk hærstyrke og igjen innta den skotske tronen. Soulis støttet Balliol, det samme gjorde mange andre adelsmenn, men for Bruce og andre betydde det at de ville miste alle sjanser til selv å sikre seg tronen. I tillegg var Robert Bruces far gammel og syk, og muligens ønsket han at hans sønn skulle søke fred med Edvard I, ettersom han var overbevist om England til slutt ville seire over skottene. Om opprøret feilet og hans sønn sto på feil side, ville han miste alt; titler, landområder og sannsynligvis også livet. Edvard ville på dette tidspunktet også ha behov for å ha skotske adelsmenn som Bruce som allierte, ikke som fiender. Edvard I av England var truet av å bli både lyst i bann av paven samtidig som trusselen om en fransk invasjon var overhengende. Likevel, til tross for den nylige lojalitetseden, kan det noteres at Robert Bruce i mars 1302 sendte et brev til munkene ved klosteret i Melrose der han trekker sin støtte til den engelske kongen i tvil. Bruce unnskyldte seg for at han hadde krevd munkene til tjeneste for hæren selv om det ikke hadde vært et nasjonalt behov for det. Bruce forsikret deretter at han «aldri igjen» ville kreve at munkene tjenestegjorde unntatt om det var til fordel for «en felles hærstyrke for hele kongeriket» til nasjonalt forsvar. Gift igjen Robert Bruce giftet seg igjen med sin andre kone dette året. Elizabeth de Burgh var datter av Richard Og de Burgh, 2. jarl av Ulster. Med Elizabeth fikk han fire barn; David II, John, Matilda, og Margaret (som ble gift med William, jarl av Sutherland). Ny engelsk invasjon I 1303 invaderte Edvard I av England igjen Skottland, og nådde Edinburgh før han marsjerte til Perth. John Comyn den Røde, som igjen tjenestegjorde som Vokter, hadde ikke noe håp om å kunne beseire den mektige engelske hæren. Edvard forble i Perth til juli før han fortsatte til Dundee, opp østkysten til Montrose og Brechin, og videre til Aberdeen som han nådde i august. Derfra marsjerte han gjennom området Moray før han fortsatte til Badenoch, og fulgte deretter samme veg tilbake sørover, til han kom til Dunfermline. Med Skottland effektivt undertrykt overga alle ledende skotter seg til Edvard i februar 1304, unntatt William Wallace. Betingelsene for overgivelse ble forhandlet fram av John Comyn; de skotske lovene og deres friheter skulle forbli som de hadde vært under Alexander III av Skottland. Hemmelig pakt Den 11. juni 1304, etter å ha vært vitne til skottenes tapre innsats da Edvard seiret ved slaget ved Stirling Castle, besluttet Robert Bruce og William Lamberton å danne en hemmelig pakt med hverandre i «vennskap og allianse mot alle menn». Pakten besto i et samarbeid for å få Bruce til å bli den neste kongen i Skottland. Om en av dem brøt pakten skulle han skylde den andre en sum av 10 000 pund. Selv om begge hadde overgitt seg til engelskmennene var pakten et bevis på deres dype patriotisme og forpliktelse til å bevare Skottland og skotsk frihet. De var nå fast bestemt på å bruke all sin tid på å oppfylle pakten inntil den aldrende engelske kongen døde. Nå som Skottland var forsvarsløs ville Edvard I få landet oppslukt og svelget av England. Den skotske adelen hadde igjen hyllet ham, og det var blitt etablert et styre som valgte ut de som senere samme år skulle møte det engelske parlamentet for å etablere regler for regjeringen av Skottland. Til tross for de skotter som deltok så var det engelskmenn som hadde den virkelige makten. Jarlen av Richmond, Edvards nevø, var den som ble utpekt til å lede den underordnede regjeringen av Skottland. Mens dette skjedde ble William Wallace endelig tatt til fange i nærheten av Glasgow og brutalt henrettet den 23. august 1305. Edvard I trodde han ble kvitt en plagsom opprører en gang for alle, men isteden gjorde han Wallace til en martyr, en ?større-enn-livet? patriotisk helt for skottene. Istedenfor å avgjøre «det skotske spørsmålet» en gang for alle hadde Edvard skapt et uforsonlig fiendskap som ville spøke for ham resten av livet. Bannlyst og kronet som skottenes konge I september 1305 hadde Edvard beordret Robert Bruce, som jarl av Carrick og nå også som 7. lord av Annandale, til husarrest på slottet i Kildrummy Castle, for «å holde på ham til han er villig å svare for seg», hvilket tydet på at Edvard mistenkte at Robert Bruce ikke var helt til å stole på og muligens konspirerte bak hans rygg. Bruce som hadde manøvrert både fram og tilbake mellom skotsk og engelsk lojalitet var effektivt blitt gjort maktesløs. John Comyn betalte derimot en bot til den engelske kongen og beholdt sin bevegelsesfrihet, eiendommer og sin betydelige politiske makt. At Edvard I ikke viste noe tegn til å belønne Bruce var kanskje den viktigste grunnen til at han kom til å satse alt på å bli skottenes neste konge. Bruce kontaktet Comyn og sa at den beste måten for å hindre framtidige vanskeligheter, gjeninnføre adelens tapte privilegier, og alle skotters frie rettigheter, var at de måtte komme til en enighet med hverandre. Han ga valget mellom to muligheter; hvis Comyn skulle regjere Skottland, skulle Bruce overta alle hans eiendommer som kompensasjon, og i motsatt fall, hvis Bruce ble konge, skulle Comyn overta Bruces landområder som kompensasjon. Men, av ukjente grunner, kanskje for å ødelegge for sin rival, avslørte Comyn konspirasjonen for Edvard I. Robert Bruce, som på denne tiden var ved det engelske hoffet, måtte flykte hals over hode til Skottland. John Comyn må dø! For Robert Bruce var ikke Comyn kun en brysom rival, han var også et hinder for at Bruce kunne nå sine mål. Den 10. februar 1306 sendte han sine to brødre, Thomas og Nigel, fra festningen i Lochmaben til Comyns festning i Dalswinton, kun rundt 15 km unna, for å be ham møte seg i Dumfriers for å diskutere deres tidligere samtale. Bruce møtte Comyn i Greyfriars-kirken (forøvrig bekostet av John Balliols mor Devorguilla 30 år tidligere!). I løpet av samtalen steg aggresjonen mellom de to mennene. Historikerne kjenner ikke til hva som ble sagt, men antar at Bruce konfronterte Comyn med hans forræderi. Comyn nektet for dette og da dro Bruce i raseri dolken og stakk ned sin rival. Bruce løp opphisset ut av kirken mens hans ledsagere gikk inn, fant John Comyn såret og blødende foran alteret, men fortsatt i live. Bruces tilhengere sørget for å få ham drept ? «gjøre det sikkert», som det ble sagt siden. Da Comyns onkel kom springende til drepte de ham også. Senere herjet og brente Bruce hensynsløst landområdene i Buchan og utraderte Comyn-familien der. Da Røde Comyns eneste sønn døde i slaget ved Bannockburn, kjempende på engelsk side, var familien knust, og deres titler tapt og festningen Slains Castle nord for Aberdeen gitt videre til Hays-klanen av Errol (som var fjerne slektninger av Comyn) som belønning for deres støtte til Bruce. Mange skotter var og er fortsatt opprørte over mordet og betrakter John Comyn som en martyr. Pave Klemens V bannlyste Robert Bruce for denne handlingen, spesielt ettersom det hadde skjedd i en kirke. Kronet som konge av Skottland Robert Bruce og mennene hans overfalt og tok den engelske garnisonen Dumfries Castle. Bruces hærstyrke red nordover og møtte en ung mann ved navn James Douglas hvis far og bestefar hadde dødd kjempende mot England. Bruce hadde ikke allmenn støtte i Skottland, men det skulle endre seg. Douglas var blitt sendt av William Lamberton, biskopen i St. Andrews, og som mange skotter som hadde fått hus og hjem brent ned av engelskmennene støttet han Bruces sak. Denne mannen skulle ganske raskt bli en av Bruces viktigste allierte, kjent og fryktet av engelskmennene som «Svart-Douglas». Bruce kalte ham «Den Gode Sir James». Kun seks uker etter drapet på Comyn ble Robert Bruce kronet som skottenes konge under navnet Robert I av Skottland ved Scone den 25. mars foran «de fire biskoper, fem jarler og folket i landet». Kroningen skjedde i all hast. En tynn krans av gull ble laget for å representere Skottlands gamle krone som Edvard I hadde røvet med seg til England. Tradisjonelt var det jarlen av Fife som i alle år hadde hatt privilegiet å krone kongen, men den nåværende jarlen, Duncan MacDuff, 8. jarl av Fife, gift med Mary de Monthermer, niesen til Edvard I, og var således på engelsk side og nektet å foreta seremonien. Hans søster derimot ? Isabella, grevinne av Buchan, som i tillegg var gift med den avdøde John Comyn, utøvde seremonien på vegne av sitt Hus, og geleidet Robert Bruce til hans kroning i henhold til de gamle tradisjoner. Både bror og søster skulle på hver sitt vis komme til å lide for sine kontrasterende roller i kroningen av skottenes nye konge. Isabella ble tatt til fange av engelskmennene, og ble satt i fengsel i Berwick, selv om fortellingene om at hun måtte sitte i et slags bur på veggen sannsynligvis er overdrevet. Hennes bror Duncan og hans kone ble tatt til fange av Robert Bruce og fengslet i Kildrummy Castle i Aberdeenshire. Robert Bruce var blitt skottenes konge, men uten et kongedømme. Alle anstrengelsene i begynnelsen ble katastrofale feilskjær inntil Edvard I døde. Da endret alt seg. Fra Scone til Bannockburn I juni 1306 ble Robert Bruce hær beseiret ved slaget ved Methven vest for Perth og ble igjen beseiret i slaget ved Dalry syd for Tyndrum, sørvest for Glasgow. I august ble han overrasket i Strathfillan hvor han hadde søkt tilflukt. Kvinnene i familien, Isabel og hans søster Mary ble satt i fengsel, og Elizabeth og datteren Marjorie ble sendt til Kildrummy Castle i januar 1307. Robert Bruce lot seg forsvinne i flere måneder. Nesten uten en eneste tilhenger måtte han flykte til de isolerte og forblåste øyene på vestkysten av Skottland. Om våren marsjerte Edvard I mot nord igjen. Han var blitt 76 år gammel og helsen var skrall, men han var fortsatt bestemt på å knuse skottene. På vegen mot nord annekterte han de eiendommene som Bruce og tilhengerne eide og fordelte dem til sine egne. Han lot også en plakat bli spredt hvor han bannlyste Bruce. Bruces dronning Elizabeth, hans datter Marjorie og hans søster Christina ble tatt til fange i et kloster ved Tain. De tre yngre brødrene ble også fanget og øyeblikkelig henrettet. Det hadde knapt sett mørkere ut for Robert Bruce, og da skjedde det eneste som kunne endre tingenes tilstand: På grensen mot Skottland, i Burgh by Sands i Cumberland, i nærheten av Carlisle, dør Edvard I av England. Legemet til den døde kongen blir fraktet sørover og ble gravlagt i Westminster Abbey med tittelen «Skottenes hammer». Han ble etterfulgt av sin sønn, Edvard II, som var av en helt annen støpingen enn faren, svakere og uten den samme autoriteten, og, skulle det vise seg, også homoseksuell. Krigslykken snur Sentrale Skottland med viktigste byer og historiske steder. Kart: Finn Bjørklid I februar seilte Robert Bruce tilbake til det skotske fastlandet til Turnberry Castle. Inspirert av William Wallaces krigføring begynte han en langsom og tålmodig krigføring i sørvestlige Skottland mot de engelske styrkene. Hans lille hærstyrke var ikke i stand til møte engelskmennene, heller ikke en skotsk klan, i et regulært slag, men Robert Bruce kunne heller ikke være på flukt i all evighet. Hans eneste løsning var å utvikle en kampteknikk som var ukjent for middelalderens føydale krigføring. Bruce tilpasset langskipene som vikingene brukte for å foreta raske, effektive strandhogg, men overført til rappfotete og lett bevæpnete krigere, «highlandere» fra høylandet og de ytre øyene som han hadde fått låne fra Angus Og, den mer eller mindre selvstendige herskeren av de ytre øyene. Robert Bruce drillet disse gælisktalende stammemennene til en dødelig geriljastyrke som kunne bevege seg raskt og slå til med hurtighet og presisjon. Langsomt vant Bruce tilbake landområder bit for bit, landsby for landsby, by for by, inntil han i april hadde sin første betydelige seier ved Glen Trool, før han beseiret Aymer de Valence, 2. jarl av Pembroke, ved slaget ved Loudoun Hill (1307). Bruce ga kommandoen over området Galloway til sin bror Edward Bruce mens han selv kommanderte styrkene ved Aberdeenshire og beseiret han John Comyn den eldre, jarlen av Buchan ved slaget ved Inverurie i mai 1308. Deretter krysset han Argyll og i juli beseiret ytterligere en innlands skottehær som støttet engelskmennene ved slaget ved Brander Pass og kunne så erobre det viktige Dunstaffnage Castle. Bruce var da ubestridelig konge av Skottland. I mars 1309 samlet han sitt første parlamentsmøte i St. Andrews og innen august kontrollerte han hele Skottland nord for elven Tay. Det følgende året anerkjente den skotske geistligheten ham som konge ved et kirkemøte. Den støtte som den skotske kirken ga ham til tross for at han var bannlyst av paven var av særdeles viktig betydning. Hans gamle venn biskop William Lamberton av St. Andrew var nok betydningsfull til å omvende kirken for den skotske saken. De neste tre årene erobret Bruces styrker den ene engelskbesatte festning eller utpost etter den andre: Linlithgow i 1310, Dumbarton i 1311, og Perth, ved Bruce personlig, i januar 1312. Han gjorde også mindre invasjoner inn i Nord-England. I mars 1313 erobret Sir James Douglas Roxburgh og Thomas Randolph, 1. jarl av Moray, Edinburgh Castle. I mai var Bruce igjen i England og herjet. Samtidig la han den tidligere norske øya Isle of Man i Irskesjøen under seg. På samme tid beleiret broren Edward Bruce Stirling Castle. Guvernøren, Sir Philip de Mowbray, overga seg den 24. juni 1314. De åtte utmattende årene hvor Robert Bruce bevisst valgte å ikke møte engelske hærstyrker på like vilkår har gitt den skotske kongen et ettermæle som en av de store geriljakrigere gjennom alle tider. I motsetningen til hvordan Robert Bruce ble fremstilt i filmen Braveheart handlet den historiske Robert Bruce ikke på impuls, men var en møysommelig planlegger, var godt forberedt ved enhver slagtrefning og bevisst styrte de engelske styrkene dit hvor han ville møte dem. For en som var oppdratt til å være tradisjonell føydal ridder representerte geriljakrigen en omvendelse. Bruce gjenerobret, og sikret skotsk uavhengighet fra England med militære midler, ikke diplomatiske. Den endelige avgjørelsen skjedde ved det berømte slaget ved Bannockburn i 1314. Bannockburn Minnesmerket på slagmarken ved Bannockburn Foto: Finlay McWalter Slaget ved Bannockburn mellom 23. og 24. juni 1314 var vendepunktet og beviste for de som tvilte på det at Bruce virkelig var kongen som ville og kunne forene Skottland. Skjønt, det kunne ha gått galt. Skottene var tallmessig underlegne med sine 9 000 mann mot den engelske hærstyrken på opptil 25 000. Under Robert Bruces ledelse kjempet skottene på minst mulig plass og opphevet dermed den engelske styrkefordelen og vant en overveldende seier. Dagen før slaget ble skottene utfordret av en hovmodig engelsk ridder, Sir Humphrey de Bohun (nevø til Humphrey de Bohun, 4. jarl av Hereford som selv ble tatt til fange), til tvekjamp mann-mot-mann mot en hvilken som helst ridder fra den skotske hæren. Til sine generalers forferdelse aksepterte Robert Bruce utfordringen ved å stille opp på egne vegne og møtte sin massivt armerte utfordrer med sin lette høylandshest og med tynn armering. Sir Humphrey galloperte tungt mot skottenes konge med hevet lanse. Bruce satt urørlig på sin trippende hest og ventet. I siste sekund steppet han til side og da den engelske ridderen raste forbi begravde han kampøksen i hodet hans, ? til voldsom jubel fra sine egne. Da Bruce red tilbake og generalene hans uttrykte bekymring for slik unødvendig og tåpelig adferd svarte han, ifølge myten, at det eneste han beklaget var «tapet av en god kampøks». Man må anta at duellen hadde en formidabel effekt på skottenes moral. Etter Bannockburn var Skottland fri fra det engelske trykket og en annen engelsk ekspedisjon over grensen ble drevet tilbake. For første gang kunne Robert Bruce selv invadere det nordlige England med hovedhæren og foreta herjinger mot Yorkshire og Lancashire. Edvard II av England ble tvunget til å søke om fred. Bruce og Irland Oppmunret av sin militære suksess invaderte Bruces styrker også Irland i 1315, øyensynlig til å fri landet fra engelsk styre, men det mistenkes også at begrunnelsen like mye var for å åpne en andre frontlinje i den pågående krigen mot England. Irlenderne kronet Edward Bruce som overkonge («high king») av Irland i 1316 og Robert Bruce dro selv dit med ytterligere en hærstyrke for å støtte broren. Bruces propaganda understreket forestillingen om en felles gælisk allianse, slik det blir uttrykt i et brev han sendte til irske høvdinger. Her kaller han alle skotter og irlendere for «nostra nacio», vår nasjon, som peker på de to folks kollektive språk, kultur og arv: Hvor vi og du og vårt folk og ditt folk, fritt siden de eldste tider, deler den samme nasjonale arv og bestemt til å komme sammen mer ivrig og mer lykksalig i vennskap ved et felles språk og ved en felles kultur, vi har sendt deg vår kjære slektning, bæreren av dette brev, for å forhandle med deg i vårt navn om en varig styrkning og fastholdelse av det spesielle vennskapet mellom oss og deg, slik at med Guds vilje vår nasjon (nostra nacio) kan atter få sin gamle frihet. Det diplomatiske brevet virket, iallfall i Ulster hvor skottene hadde stor støtte. Den irske høvdingen Donal O'Neill rettferdiggjorde for eksempel sin støtte til skottene overfor pave Johannes XXII ved å si at «kongene av Lille Scotia kan alle føre sitt blod tilbake til vårt Store Scotia og har til en viss grad vårt språk og vår kultur». Den kampanjen som Bruce foretok ble en tildels militær suksess, men Bruce mislykket i å vinne over de irske høvdingene utenfor Ulster og i å få noe avgjørende militært gjennombrudd i det sydlige Irland. Ytre faktorer som den store hungersnøden spilte også inn i denne sammenhengen. Siste år Med seiren i Brannockburn samlet og forente Robert Bruce det gjenstridige Skottland, til tross for at det fortsatt eksisterte misfornøyde adlige som støttet Balliol-saken, men under den såkalte Soules-konspirasjonen i 1320 ble konspiratørene fanget inn og kastet i fengsel. Da indre fiender ble slått ned rettet Bruce oppmerksomheten mot fiender i Europa hvor han oppnådde en del imponerende diplomatiske prestasjoner. Deklarasjonen av Arbroath i 1320 styrket hans posisjon, spesielt i henhold til Den hellige stol med pave Johannes XXII som endelig fjernet Bruces bannlysning. I mai 1328 signerte kong Edvard III av England, som etterfulgte den svake Edvard II, Edinburgh-Northampton-traktaten som anerkjente Skottland som et selvstendig kongedømme og Robert Bruce som dets konge. Familie Robert Bruce og Elizabeth de Burgh, fra Seton Armorial. Fra Robert Bruce sin dødsmaske, Rosslyn Chappel, Skottland Robert Bruce hadde en stor familie i tillegg til sin kone Elizabeth og sine barn. Han hadde sine brødre; Edward, Alexander, Thomas og Nigel, sine søstre; Christian (Christina), Isobel (som var Eirik Magnussons andre kone og dermed dronning i Norge), Margaret, Matilda og Mary, og sin nevø Donald, jarlen av Mar. Thomas Randolph, 1. jarl av Moray har også blitt omtalt som hans nevø, og skal ifølge en svært usikker myte ha vært sønn av hans halvsøster. Tre av brødrene, Alexander, Thomas og Nigel ble alle henrettet av engelskmennene, mens den broren som sto ham nærmest, Edward Bruce, døde i et slag i Irland. I tillegg til sine barn innenfor ekteskap hadde han flere utenfor ekteskap med kvinner hvis navn ikke er spesielt godt kjent; Robert (døde i 1332 ved slaget ved Duppin) og Nigel (døde i 1346 ved slaget ved Durham). Hans døtre var Elizabeth (gift med Walter Oliphant av Aberdalgie), Margaret (gift med Robert Glen) og Christian (døde etter 1329). Robert Bruce døde 7. juni 1329 ved godset Cardross i Cardross Parish, Dunbartonshire. Han hadde i flere år lidd av sykdom som samtidige skribenter beskrev som «en uklar lidelse». Den tradisjonelle oppfatningen er at det var spedalskhet, men enkelte historikere bestrider dette og har foreslått psoriasis eller en form for kjønnsykdom. Hans legeme er gravlagt i klosteret Dunfermline Abbey, men hans hjerte ble etter ønske fra kongen tatt med av Sir James Douglas på et korstog til muslimske Spania. Her ble Douglas omringet av maurere og møtte en snarlig død. Som en siste handling skal Douglas ha kastet boksen med hjertet i foran seg og ropt "Onward braveheart, Douglas shall follow thee or die." Man kan lett få inntrykk av at tittelen på filmen Braveheart refererer til William Wallace, men i skotsk historie dreier det seg altså om hjertet til Robert Bruce. Hjertet ble senere gjenfunnet, brakt tilbake til Skottland og gravlagt i Melrose Abbey i Roxburghshire. Robert Bruce ble etterfulgt av sin eneste overlevende sønn, den umyndige David II. Legenden om Robert Bruce Robert the Bruce stipple engraving.jpg Etter det katastrofale nederlaget etter slaget ved Methven samtidig som hans brødre ble henrettet og kvinnene i familien ble holdt i fangenskap måtte Bruce ifølge en populær myte holde seg skjult i en hule på en ensom øy. I hulen ble han sittende i sin ensomhet og stirre på en edderkopp som forsøkte å bygge et nett. Hver gang edderkoppen feilet begynte den på nytt, gang på gang. Inspirert av edderkoppens tålmodige pågangsmot gjenopptok Bruce kampen og påførte engelskmennene en rekke nederlag. Således klarte han å vinne flere tilhengere, få en stadig større hærstyrke og til slutt vinne den avgjørende seieren i slaget ved Bannockburn i 1314. Historien med edderkoppen billedgjør en maksime; om du ikke vinner første gang, forsøk igjen. Myten opptrer første gang i en bok av den skotske nasjonalromantiker Walter Scott kalt «Tales of a Grandfather», men kan opprinnelig stamme fra Bruces våpenbror James Douglas. I juni 1964 ble minnesmerket over Robert Bruce avduket i Bannockburn. Det er en rytterstatue med heltekongen i full rustning utformet av Charles P. Jackson. Skulptøren hadde benyttet en avstøpning av Bruces dødsmaske for å rekonstruere kongens ansiktstrekk. Selv om statuen gir et mektig inntrykk er den like mye et romantisk som faktisk uttrykk av Robert Bruce. Senere gjorde dr. Ian MacLeod ved Edinburgh Dental Institute, sammen med dr. Richard Neave, en anerkjent kriminalteknisk ekspert, en ny rekonstruksjon av den gamle Robert Bruces ansiktstrekk og avdekket spor etter et hardt liv: et sverdsår mot hodet, et brekt kinnbein, en utvidet øyehule og skade på det øverste kjevebeinet. Dr. MacLeod beskrev Bruce som «en mann med en enorm tilstedeværelse. Det er en nærmest Churchilliansk aura over ham. Han ville stå ut i mengden. Hva vi har her er en gammel mann med krigssår. Du vil ikke ha kommet deg gjennom kriger som ham uten å motta noen slag...» Litteratur Barron, Evan MacLeod, The Scottish War of Independence: A Critical Study, 2nd Edition Barrow, G.W.S., Robert Bruce & Community of The Realm of Scotland Bartlett, Robert, The Making of Europe, Conquest, Colonization and Cultural Change: 950-1350 Bingham, Charlotte. Robert the Bruce (1998) Scott, Ronald McNair. Robert the Bruce: King of Scots | Bruce, Robert I av Scotland (I28185)
|
| 4835 | Roger de Robelin, Skanke ätten, Østlands-Posten, Larvik, ISBN: 82-993791-0-5. | Schanche, Herman Garmann (I15933)
|
| 4836 | Rolf Helgesen Auten i Trøgstad, død ca 1630, og Gudrun Oddsdatter, samt søster av Matis Rolfsen Ereng. Rolf Helgesen Auten var bruker på Auten allerede i 1593. I 1603 ble han panteier av Våler i Eidsberg, og i 1630, da han nevnes siste gang, er han ført som eier av Auten og Smådal i Trøgstad og Våler i Eidsberg. (Han eide også gården Haugen i Trøgstad, som sønnen Mathis muligens overtok ved kjøp. Dessuten eide han i 1624 en part i Krossby i Eidsberg.) I 1631 er Rol f Auten død. Gårdene Auten og Våler tilfaller Mathis Ereng og Smådal tilfaller Torkild Gulbrandsen Botner. Ragnhild og Torkild hadde 6 barn: Gulbrand, Ole, Johannes, Anbjør, Karen og Guro. | Auten, Rolf Helgessen (I18953)
|
| 4837 | Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig. | Andreassen, R.G. (I702)
|
| 4838 | Rolle: brur Navn: Cecilie Evjenth Stilling/stand: hjv. fosterdtr Fødselsår: 1887 Fødested: Bergen | Evjenth, Cecilie Kikki (I27374)
|
| 4839 | Rolle:- Husholdningsnr:04 Personnr:027 Familiestilling:Huusbondens fader Sivilstand:Enkemand efter 4de ægteskab Yrke:Fledføring Kjønn:m Alder:70 Fødselsdato:1731 (beregnet) Fødested:- Bostatus:- Sedvanlig bosted:- Antatt oppholdssted: | Nordvik, Mikkel Nilsson (I34033)
|
| 4840 | Rongved er nabogård til Mæhle. John Rongved var en ansett og dyktig mann, hjelpsom og rettenkende. Han var en tid lærer, men ble senere lensmann i Haus. Det var et stort lensmannsdislrikt som i den tid ikke bare omfattet Haus med de tre Sogn; Haus, Arna og Gjerstad, men også hele det nuværende Bruvik prestegjeld. Lensrnann John Rongved og Britta Mæhle hadde 9 barn, hvorav enkelte døde i ung alder. Vi nevner følgende: 1. Anna født 1794, gift på Rongved, se nedenfor. 2. Lars, født 1797, overtok sin fars gård på Rongved. Giftet seg med Anna Olsdtr. Borgo, og ble tillike lensmann etter sin far. 3. Johannes, født 18O5, gift med Anna Monsdatter Vevle. Han flyttet derfor til Vevle og bodde der i neste ledd kom slekten også til gården Hauge. 4. Johannes jr. født 18O7. Bosatte seg på gården Greve. 5. Britta, født l810. Blev gift til Mæhle. Det hendte i den tid ikke sjelden at to brødre eller to søstre fikk samme navn. Når et barn fikk navn blev det nemlig alltid oppkalt etter noen i slekten. Og man hadde nokså faste regler å gå etter. Mannens foreldre og hustruens foreldre kom i første rekke. Hadde så mannen eller hustruen. en bror eller søster som var død i ung alder, ugift, da kom turen til denne å bli opkalt. Navnet skulle reises opp igjen og leve videre. Barnets navn var altså omtrent avgjort på forhånd, og man overholdt de hevdvunne regler selv om to barn fikk samme navn. Vi tar så den eldste av ovenfor omtalte søskenflokk, altså: 9.a. Anna Johnsdatter Rongved, født 1794. Hun blev 1815 gift med Lars Rasmussen Rongved og kom åltså til å bo hele sitt liv på den gård hvor hun var født. Hun blev over 90 år gammel og kjente lite til sykdom. Hennes barn blev alle bosatt i bygden omkring hennes hjem, og hun besøkte dem av og til også i sin høye alderdom. Hvert år til Jul husket hun alle sine barnebarn med en liten gave. Hennes mann, Lars Rongved, var en opplyst og kunnskapsrik mann. Derfor ble han i ung alder satt til lærer, og dette var en gjerning som han likte og som lå for ham. Det var flere Lars'er på Rongved, og man kalte ham derfor ofte Skul-Lars. Selvfølgelig drev han også sitt gode gårdsbruk ved siden av lærergjerningen. Gårdsbruket var hovednæringen, lærergjerningen biervervet. Han var enkemann da han ble gift med Anna Rongved. Hans første hustru døde etter et par års forløp og etterlot en datter, Marta, som senere ble gift med Nils Skjerping. Med sin hustru Anna Rongved hadde han følgende barn: 1. Rasmus, født 1817. Han var lærer, men døde ugift I forholdsvis ung alder. 2. Kari, født 1819. Blev gift med Ola Litun. 3. Britta, født 1821. Gift på Rongved. 4. Kari jr., født 1825. Blev gift med Ola Hartvedt, født 1817. Da ingen av dem var odelsarvlng, kjøpte de gården Tveterås i Haus. Der bodde de senere. 5. John, født 1829, overtok sin farsgård, blev gift med Anna Veseth, datter av lensmann og mangeårig stortingsmann. J.0. Veseth. John var også en tid lensmann. 6. Anna, født 1832, ble gift til Espevoll. 7. Jakob, født 1833, gift med Helga Mæhle. De kjøpte gården Teigland og bodde der. De fleste av disse søsken nådde en nokså høy alder. * * * Her avslutter vi denne del av slektshistorien. Alle de nevnte sover nu forlengst under muld. Men nye generasjoner er kommet til, og tidens hjul ruller ustanselig videre. Slekt skal følge slekters gang. | Rongved, Jon Larsen (I14107)
|
| 4841 | Roppestad, Borge, Østfold | Roppestad, Jens Larssen (I15603)
|
| 4842 | Rosenkrantz, Ludvig , til Hattebjerg, friherre til Rosendal. F. 18.4. 1628 i Odense. Fenr. 1.1.1649 med permisjon til fremmed krigstjenste. Oppebar pens. Her 1.1 til 1.5.1649. Efter sin hjemkomst fikk han i 1654 bestalling som skibskpt. I 1658 blev han krigskomm. N.fjelds (iBergen) til 1661 og drog da til Trondheim med den troppeavdeling, som blev sendt dit for å tilbakeerobre byen fra svenskene,som da også overga den i des. s.å. I 1667 blev han vecegen.kr.komm. og i 1673 virkelig,likesom han s.å. blev amtmann i Stavanger amt, assessor i Overhoffretten og stiftamtmann i Kr.sands stift. 14.1. 1678 blev han friherre , idet baroniet Rosendal opretteds av 3 av hans sedegårder,Hattebjerg,Mel og Sem,med underliggende gods. Geheimeråd 1679. Død 23.8 1685 efter langvarig sykdom. Gift 1. 1657 med den tids rikeste arving i Norge , Karen Mowat,død 1675 i Kr.ania, datter av Axel Mowat til Hovland. Med henne fikk han et betydelig jordegods i Bergens stift. Gift 1679 2. gang med dronning Charlotte Amalies kammerjomfru Clara Cathrina v. Stockhausen , død 1689 i Kj. Havn. Ref.Mil.biografi av Stabsfanejunker Olai Ovenstad | Rosenkrantz, Ludvig Holgerssen (I33168)
|
| 4843 | Rostock, Mecklenburg-Vorpommern, Germany | Langberg, Johan Tobias (I27923)
|
| 4844 | Ruth Nilsen gigt med Arne Brynjulf Nilsen gift med Annie | Nilsen, Malvin Severin (I27284)
|
| 4845 | Ruth og Olav hadde 5 barn, som ale levde i 2012. 1. Åse 2. Inger 3. Rita 4. Terje 5. Helge | Monsen, Ruth Johanne (I13362)
|
| 4846 | Ruth var i 1970 / 1999 gift med Jan | Lilleland, Ruth Lovise Arnesdatter (I11899)
|
| 4847 | Rutz, Helen Gladys Age 82 Of St. Paul Park Passed away peacefully on Jan. 16, 2006. Preceded in death by loving husband, Jerome; grandsons, Joseph and Scott. Survived by loving children, Kathy (Jerry) Sorensen of St. Mary's Point, MN, Barbara (Tim) Ramboldt of Holiday, FL, Robert (Rita) Rutz of St. Paul and Joel Rutz of St. Paul Park; 5 grandchildren; 2 great-granddaughters; brother Tom (Mona) Thoresen of Mahtomedi; also survived by sisters and brothers-in-law; nieces, nephews and friends. She was a loving mother with a great heart, a continuous learner, wonderful seamstress and very talented artist. A special thank you to the staff at Woodbury Health Care Center, and HealthEast Hospice for their love and care. Visitation 4-7PM Friday at KOK FUNERAL HOME, 1201 Portland Ave., St. Paul Park (651-459-2875). Private interment at Fort Snelling. www.kokfuneral.com To Plant Memorial Trees in memory, please visit our Sympathy Store. | Thoresen, Helen Gladys Trygvesdatter (I2486)
|
| 4848 | Røysun 144 c evt Njøs 900 | Henjum, Jon Johannesson (I431)
|
| 4849 | Råggärds socken[redigera | redigera wikitext] Råggärds socken Socken Råggärds kyrka Råggärds kyrka Land Sverige Sverige Landskap Dalsland Härad Valbo härad Koordinater 58°45'44?N 12°1'59?Ö Kyrkby Råggärd Area 65 km²[1] Folkmängd 168 (2000)[2] Befolkningstäthet 2,6 invånare/km² GeoNames 8126995 Sockenkod 1757 Råggärds socken i Dalsland ingick i Valbo härad, ingår sedan 1974 i Färgelanda kommun och motsvarar från 2016 Råggärds distrikt. Socknens areal är 64,97 kvadratkilometer varav 64,19 land.[1] År 2000 fanns här 168 invånare.[2] Kyrkbyn Råggärd med sockenkyrkan Råggärds kyrka ligger i socknen. Innehåll [dölj] 1 Administrativ historik 2 Geografi 3 Fornlämningar 4 Namnet 5 Referenser 6 Externa länkar Administrativ historik[redigera | redigera wikitext] Socknen har medeltida ursprung. Vid kommunreformen 1862 övergick socknens ansvar för de kyrkliga frågorna till Råggärds församling och för de borgerliga frågorna bildades Råggärds landskommun. Landskommunen uppgick 1952 i Högsäters landskommun som 1974 uppgick i Färgelanda kommun.[2] Församlingen uppgick 2010 i Järbo-Råggärds församling.[3] 1 januari 2016 inrättades distriktet Råggärd, med samma omfattning som församlingen hade 1999/2000. Socknen har tillhört län, fögderier, tingslag och domsagor enligt vad som beskrivs i artikeln Valbo härad. De indelta soldaterna tillhörde Västgöta-Dals regemente, Vedbo kompani.[4] Geografi[redigera | redigera wikitext] Råggärds socken ligger nordväst om Vänersborg kring Öjemossen. Socknen är utanför några dalgångar en mossrik skogsbygd.[5][1][6] Fornlämningar[redigera | redigera wikitext] En hällkista från stenåldern har påträffats. Från bronsåldern finns spridda gravrösen. Från järnåldern finns gravhögar.[5][7][8][6] Namnet[redigera | redigera wikitext] Namnet skrevs 1531 Roggerde och kommer från en bebyggelse vid kyrkan. Namnet har tolkats som 'råggärdet; gärdet där man odlar råg'.[9] Före 22 augusti 1913 skrevs namnet Roggereds socken Vid folkräkningen 1870 skrevs socknen som Råggärd men namnvarianterna Roggjerd och Roggered fanns också medtagna.[10] Referenser[redigera | redigera wikitext] ^ [a b c] Svensk Uppslagsbok andra upplagan 1947?1955: Råggärd socken ^ [a b c] Harlén, Hans; Harlén Eivy (2003). Sverige från A till Ö: geografisk-historisk uppslagsbok. Stockholm: Kommentus. Libris 9337075. ISBN 91-7345-139-8 ^ ?Församlingar?. Statistiska centralbyrån. Läst 20 december 2014. ^ Adm historik för Råggärd socken (Klicka på församlingsposten). Källa: Nationella arkivdatabasen, Riksarkivet. ^ [a b] Sjögren, Otto (1933). Sverige geografisk beskrivning del 4 Göteborgs och Bohus län, Älvsborgs, Skaraborgs och Värmlands län. Stockholm: Wahlström & Widstrand. Libris 9941 ^ [a b] Nationalencyklopedin ^ Fornlämningar, Statens historiska museum: Råggärds socken ^ Fornminnesregistret, Riksantikvarieämbetet: Råggärds socken Sockenutbredning erhålls på kartan genom att i Kartinställningar kryssa för Socken ^ Mats Wahlberg, red (2003). Svenskt ortnamnslexikon. Uppsala: Institutet för språk och folkminnen. Libris 8998039. ISBN 91-7229-020-X ^ (PDF) Bidrag till Sveriges officiela statistik. A) Befolkningsstatistik Statistiska centralbyråns underdåniga berättelse för år 1870. Andra afdelningen: innehållande Folkmängden den 31 december 1870 inom serskilda administrativa, judiciela och kyrkliga områden, samt efter kön, civilstånd och hushåll eller matlag, jemte vigda par, lefvande födde och aflidne, 1861?1870, församlingsvis.. Stockholm: Statistiska centralbyrån. 1873. sid. 67. Läst 2 februari 2015 Externa länkar[redigera | redigera wikitext] Arkiv relaterade till Råggärds socken. Källa: Nationella arkivdatabasen, Riksarkivet. Föremål från Råggärds socken. Källa: Digitalt Museum, Nordiska museet mfl. Namn (geografi) i Råggärd socken. Källa: SOFI | Åkerud, Anders Hansson (I2238)
|
| 4850 | S I, s. 547: "Ho er aldri beint fram nemd som kona hans; men ho var gift, fyr ho er nemd fleire gonger i kyrkjeboki som fyrste kvende-fadder, kone-gudmor. Dessutan heitte dei eldste døttrarne til tri av sønene til Anders Langeland alle Brita, og dei må heita etter godmori på farssida." Brita giftet seg med Anders Monsson Langeland [1162]4 [MRIN: 882]. Ekteskapsstatus: ektefelle. | Langeland, Brita Olavsdatter (I7981)
|