Norge, Ingebjørg Eriksdatter av

Notater:

Ingeborg
Född:1297
Död:1357

Prinsessa, Hertiginna

Band 20 (1973-1975), sida 1.
Meriter
Ingeborg, f 1297, levde 1353, d trol 1356 eller 1357. Föräldrar: konung Erik "prästhatare" av Norge o Isabella av Skottland. Hertiginna av Öland från senast 1340.

G 29 sept 12 i Oslo m hertig Valdemar av Sverige, f på 80-talet, d febr 18 på Nyköpingshus, son till konung Magnus ladulås av Sverige o Helvig (bd 18) av Holstein samt tidigare g 02?05 m marsken Tyrgils Knutssons dtr Kristina.

Biografi
I hade enligt isländska annalnotiser redan 1300 blivit trolovad med jarlen Jon Magnusson från Orkneyöarna. Denne torde ha dött, innan hon genom uppgörelsen i Oslo 22 mars 1310 mellan hennes farbror konung Håkon av Norge och hertig Erik (bd 14, s 308 ff) av Sverige lovades åt den senares bror Valdemar, samtidigt som Håkons dotter med samma namn lovades åt Erik. Efter bröllopet kvarstannade de båda brudarna i Norge till sept 1313, då de under festligheter mottogs i Lödöse.

Sedan Valdemar och Erik dött i fängelset på Nyköpingshus, namnes den ännu blott 21-åriga I bl a i förbundstraktaten med den danske konungens bror Kristofer 1318. Efter Magnus Erikssons tronbestigning i Sverige och Norge omtalas hon emellertid relativt sällan. Åtminstone de sista decennierna av sitt liv kallade sig I hertiginna av Öland, som jämte Stockholm och Finland tillfallit Valdemar vid uppdelningen av hertigarnas del av riket 1315.

Hennes son Erik, född 1316 (Flatöanna-lerna), är ej i övrigt känd. I brev från 1344 och 1345 nämns arv, som hon fått efter sina barn ("liberi"; "filii").

Författare
Hans Gillingstam

Ingeborg Eriksdatter av Norge
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigeringHopp til søk
Ingeborg Eriksdatter av Norge
Født 1297[1]
Norge
Død 1357[1]
Sverige
Ektefelle Valdemar Magnusson
Far Eirik II Magnusson
Mor Isabella Bruce
Søsken Margrete av Skottland
Beskjeftigelse Politiker
Nasjonalitet Sverige, Norge
Ingeborg Eriksdatter av Norge på Commons
Ingeborg Eriksdatter (1297?1353) var norsk prinsesse og svensk hertuginne. Hun var datter av kong Erik II Magnusson og hans skotske kone Isabella Bruce, niese til kong Robert I av Skottland. Hun ble som enke etter den svenske Valdemar Magnusson, hertug av Finland, også medlem av riksrådet for sin nevø kong Magnus Eriksson av Sverige og Norge. Di jarlen døde i 1311

Biografi

Seglet til hertug Valdemar, Ingeborgs ektemann
Hennes far, Erik II, døde den 15.juli 1299 da Ingeborg var ett eller to år gammel. Han ble etterfulgt av sin yngre bror Håkon V Magnusson ettersom Erik døde sønneløs. Hennes mor giftet seg ikke på nytt.

I 1300 ble den tre år gamle Ingborg festet til Jón Magnússon, jarl av Orknøyene. Giftermålet ble aldri gjennomført, sannsynligvis fordi jarlen døde i 1311, før Ingeborg var gifteklar.

I 1312 ble Ingeborg gift med Valdemar Manusson som var en yngre bror av den svenske kong Birger Magnusson. Det var et dobbeltbryllup som fant sted i Oslo hvor også kong Birgers andre bror Erik Magnusson av Södermanland giftet seg med Ingeborgs kusine Ingeborg Håkonsdatter, datter og eneste legitime barn av kong Håkon V Magnusson. Ingeborg Eriksdatters medgift inkluderte Öland, og hun er enkelte ganger titulert «hertuginne av Öland». Hun hadde en sønn som sannsynligvis døde ung.

Natten mellom 10. og 11. desember 1317 ble brødrene Valdemar og Erik arrestert og fengslet av deres bror kong Birger i Nyköping. De to Ingeborg?ene satte seg i ledelsen for de som ønsket å få satt dem fri. Den 16. april 1318 inngikk de to hertuginnene en avtale med den danske hertug Christoffer av Halland-Samsö og erkebiskop Esgar av Lund om at de skulle få satt hertugene fri og ikke la kongene av Sverige og Danmark få fred før dette var gjort. Senere samme år døde imidlertid både Valdemar og Erik. Grunnen til dødsfallene er ikke kjent, men de døde sannsynligvis enten som følge av sult eller drap.

De to hertuginnene Ingeborg nevnes også i 1318 i forbindelse med styringen av riket. Ingeborg Eriksdatter har tilsynelatende sittet i riksrådet sammen Mats Kettilmundsson mens Ingeborg Håkonsdatters sønn Magnus Eriksson var mindreårig.

Ingeborg Eriksdotter ble titulert som hertuginne av Öland fra 1340, og hun bodde i Sverige resten av livet. Hun døde i 1353.

Referanser
^ a b Svenskt biografiskt lexikon, https://sok.riksarkivet.se/Sbl/Presentation.aspx?id=11948, Ingeborg, 11948
Litteratur
Jerker Rosén : Den svenska historien 2. Medeltiden 1319-1520, (1966)
http://www.snl.no/.nbl_biografi/Isabella_Bruce/utdypning
Nordberg, Michael (1995), I kung Magnus tid, Norstedts (1995) ISBN 91-1-952122-7.
Nationalencyklopedin, Bokförlaget Bra Böcker AB, Höganäs (1992)

Ingebjørg giftet seg med Magnusson, Valdemar 1312. Valdemar ble født Ca 1285; og døde 16 Feb 1318, Nyköpinghus borg i Sverige (i fangenskap); ble begravet , Storkyrkjan i Stockholm. [Gruppeskjema]

1. Finland), Erik Valdermarsson (prins av ble født 1316; og døde Før 1355.

Andre hendelser:

• Yrke: Fra 1280 til 1299; Konge av Norge

Notater:

Eirik II Magnusson
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigeringHopp til søk
Eirik II
Konge av Norge
Eirik Magnusson.JPG
Født 1268
Norge
Død 15. juli 1299
Bergen
Gravlagt Bergen domkirke
Ektefelle 1: Margaret av Skottland
2: Isobel Bruce
Foreldre Magnus Lagabøte og
Ingeborg Eriksdatter
Far Magnus Lagabøte
Mor Ingeborg Eriksdatter
Søsken Håkon V Magnusson
Barn Margrete (1283-1290)
Ingeborg Eiriksdatter ?
Beskjeftigelse Overhode
Nasjonalitet Norge
Annet navn Eirik Magnusson
Regjeringstid 1280?1299
Eirik II Magnusson på Commons
Eirik II Magnusson (født 1268, død 15. juli 1299 i Bergen), også kalt Erik Prestehater, var konge av Norge i perioden 1280?1299.


Innhold
1 Liv og virke
1.1 Barndom
1.2 Regentstyret
1.3 Kong Eiriks eget styre
1.4 Riksvåpenet
1.5 Familie
2 Stamtavle
3 Litteratur
4 Noter
Liv og virke
Barndom
Eirik var eldste sønn av Magnus Lagabøte. Et fall fra hesteryggen påførte ham muligens en hjerneskade.

Regentstyret
Siden han bare var et barn da han ble utropt til konge, ble riket ledet av et formynderstyre, som besto av rikets baroner og hans mor Ingeborg. Formynderstyret kom i en hard strid med den mektige erkebiskop Jon Raude for å få minsket kirkens stadig voksende makt over nasjonens verdslige områder (kirkens særrettigheter). Den langvarige og bitre striden sluttet med at kirken måtte avstå en del av den makt som den var blitt sikret ved overenskomsten i Tønsberg i 1277. Eirik hadde selv ingen part i konflikten, men fikk likevel knyttet til seg det nedsettende tilnavnet «prestehater». Da han senere selv overtok regjeringen, viste han stor mildhet mot kirken.


Framsiden og baksiden av Eirik Magnussons segl fra 1298. Tegning i Rigsarkivet i København, 860, Håndskriftssamlingen I, Terkel Klevenfeldt (1710?1777), Dokumenter vedr adelige familier, pakke 48.
Foto: Arne Kvitrud, 2009
Kong Eiriks eget styre
Som myndig ble Eirik selv en del av den norske utenrikspolitikken hvor det norske monarkiet forsøkte å knytte dynastiske bånd, først og fremst til Skottland hvor Norge lenge hadde hatt interesser. Han ble først gift med Margaret av Skottland, datter av kong Alexander III av Skottland. De fikk datteren Margrete, som ble dronning av Skottland i 1286, bare tre år gammel. Etter datterens død fire år senere var Eirik en av de tretten som hevdet arverett til den skotske tronen. Hans kone døde i barselseng i 1283, og han giftet seg senere med Isobel Bruce, søster av Robert Bruce, den senere store skotske kongen.

Eirik førte en uheldig krig mot Danmark og hansaforbundet i det nordlige Tyskland som endte med at han måtte gi store innrømmelser til de tyske hansaene.

Riksvåpenet
Kongeætten hadde brukt en oppreist løve som slektsvåpen. I 1280 eller noe seinere utstyrte Eirik Magnusson løven med øksa. Mens øksa var et nasjonalt symbol gikk løven tilbake til Eiriks stridbare forgjenger, Magnus Berrføtt. Fellessymbolet av øks og løve kalles i dag for Riksvåpenet og brukes som det overordnede visuelle symbol for den norske stat.

Familie
Ettersom Eirik døde sønneløs, ble han etterfulgt av sin bror, hertug Håkon.

Etter Eiriks død påsto ei Margareta å være datter av kong Eirik Magnusson. Det passet Håkon Magnusson dårlig, og hun ble dømt til døden. Etter sin død ble hun dyrket som en helgen.[1]

Stamtavle
Eirik II Magnusson ? stamtavle i tre generasjoner
Eirik II Magnusson Far:
Magnus VI Lagabøte Farfar:
Håkon IV Håkonsson Farfars far:
Håkon III Sverresson
Farfars mor:
Inga med slekt fra Varteig
Farmor:
Margrete Skulesdatter Farmors far:
Skule Bårdsson
Farmors mor:
Ragnhild?
Mor:
Ingeborg Eriksdatter Morfar:
Erik IV Plogpenning av Danmark Morfars far:
Valdemar II Seier
Morfars mor:
Berengária av Portugal
Mormor:
Jutta av Sachsen Mormors far:
Albrecht I av Sachsen
Mormors mor:
Agnes von Babenberg
Litteratur
Narve Bjørgo: ?Eirik 2 Magnusson? i: Norsk biografisk leksikon, lest 1. mars 2011.
Knut Helle: Under kirke og kongemagt 1130?1350. Aschehougs Norges historie Bd. 3. Oslo 1995.
Gustav Storm (Hrg.): Islandske Annaler indtil 1578. Christiania 1888, opptrykk 1977. ISBN 82-7061-192-1

Eirik II Magnusson (født 1268, død 15. juli 1299 i Bergen), også kalt Erik Prestehater, var konge av Norge i perioden 1280?1299.

Eirik giftet seg med Bruce, Isabella 1292, Bergen. Isabella (datter av Bruce, Robert og Carrick, Marjorie av) ble født 1272, Carrick in Scotland; og døde 1358, Bergen. [Gruppeskjema]

Andre hendelser:

• Yrke: dronning av Norge

Notater:

Isabella Bruce
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Isobel Bruce)
Hopp til navigeringHopp til søk
Isabella Bruce
Født 1272
Carrick
Død 1358
Bergen
Ektefelle Eirik II Magnusson
Far Robert Bruce, jarl av Carrick
Mor Marjorie av Carrick, 3. grevinne av Carrick
Søsken
8 oppføringer
Barn Ingebjørg Eriksdatter
Isabella Bruce (født ca. 1272, død 1358) (også kjent som Isobel eller Isabella de Brus) var dronning i Norge, gift med kong Eirik II Magnusson, som hans andre hustru.

Biografi
Isabella var født i Skottland som datter av Robert Bruce av Annandale, og var således søster til kong Robert Bruce (samme navn som sin far). Hennes mor var Marjorie av Carrick, 3. grevinne av Carrick. En annen bror var Edward Bruce, en tid konge av Irland. Hun reiste til Norge sammen med sin far for å bli gift med kong Eirik i Bergen i 1292 etter at hans første hustru døde, som for øvrig også var fra Skottland. Isabella var da rundt 20 år gammel. Hun fødte ham kun et barn, datteren Ingebjørg Eiriksdatter, i 1297.

Hun ble enke 24 år gammel ved kongens død i 1299. Hun giftet seg aldri igjen til tross for at hun overlevde sin ektemann med 59 år. Deres ekteskap skaffet ikke en mannlig arving, og den norske tronen gikk da til Eiriks bror Håkon V Magnusson. Isabella ble boende i Bergen som enkedronning etter at ektefellens bortgang, og fram til sin død i 1358. Hun ser i denne perioden ut til å ha deltatt aktivt i det politiske liv, og hadde et nært forhold til kirken i Bergen, noe som blant annet vises ved at hun 1324 fikk i gave hus på Holmen i Bergen fra biskopen. Hun deltok i mange offisielle hendelser og seremonier og synes ikke å ha vært uten innflytelse. Isabella dro aldri tilbake til Skottland, men sendte soldater for å kjempe for sin bror Robert Bruce i krigene mot England. Det har vært foreslått at hun deltok som megler i konfliktene mellom Orknøyene, Shetlandsøyene og Skottland i 1312. I 1339 ga kongen nåde til en fange på hennes og biskopens bønn. Hun utvekslet brev med sin søster i Christina Bruce i Skottland.

Datteren
Det antas at Isabella sto bak datteren Ingebjørg Eiriksdatters festmål med jarl Jon Magnusson av Orknøyene i 1300 som det aldri ble noe av grunnet brudgommens ubeleilige død. Isteden ble Ingebjørg Eiriksdatter gift med den svenske prinsen og hertugen Valdemar Magnusson i et dobbeltbryllup mellom en svoger og den norske kusinen, prinsesse Ingebjørg Håkonsdatter, i Oslo i 1312. Ingebjørg fikk en sønn med Valdemar i 1316, men ingenting mer er kjent om ham. Også Ingebjørg ble tidlig enke da hertugen døde i fangenskap i 1318, men Ingebjørg fortsatte å bo i Sverige. Siden 1340 ble hun titulert hertuginne av Öland. Et dokument av 1357 viste til at moren Isabella skal ha arv etter datteren i Sverige, noe som tyder på Isabella levde lengre enn sin datter.

Litteratur
Arntzen, Jon Gunnar (red., 2005): «Isabella Bruce» ? i: Bergensere i tusen år, s. 54 ? Aschehoug, Oslo. ISBN 978-82-573-1652-5.
Nils Petter Thuesen (1991). Norges dronninger gjennom tusen år. Oslo: Tiden Norsk Forlag. s. 50?51. ISBN 82-10034-58-8.

Forgjenger:
Margaret av Skottland Dronning av Norge
(1293?1299)
Etterfølger:
Eufemia av Arnstein

Andre hendelser:

• Yrke: Earl of (jarl) av Carrick

Notater:

Robert de Brus, 6. Lord of Annandale og Margaret, grevinne av Carrick .

Robert Bruce, jarl av Carrick
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigeringHopp til søk
Robert Bruce, jarl av Carrick
Født juli 1243
Writtle
Død april 1304
Gravlagt Holmcultram Abbey
Ektefelle Marjorie av Carrick, 3. grevinne av Carrick (1271?)
Far Robert Bruce, 5. lord av Annandale
Mor Isabella av Gloucester og Hertford
Barn
11 oppføringer
Beskjeftigelse Politiker
Nasjonalitet Kongeriket Skotland
Robert Bruce, også kalt Robert Bruce IV og Robert de Brus, (født juli 1243, død april 1304) var den 6. lord av Annandale og jarl av Carrick. Han var en føydal herre i Skottland og Nord-England av normanner-slekt i tiden foruten den skotske uavhengighetskrigen. Han nedstammer fra en kongelig linje som ga hans familie arverett til den skotske trone: Hans far, også kalt Robert Bruce, søkte tronen, men først hans sønn, også navngitt Robert Bruce, ble konge av Skottland under navnet Robert I av Skottland i 1306 etter hans død.


Innhold
1 Bakgrunn
2 En bestemt kvinne
3 Den skotske tronen
4 Alliert med England
5 Opprør mot England
Bakgrunn
Robert Bruce var sønn og arving til faren av samme navn, Robert Bruce, 5. lord av Annandale, som krevde retten til den skotske tronen i 1290. Han var den ene av to konkurrerende og bitre rivaler.

En bestemt kvinne
Legendene vil ha det at Robert Bruce, arving til Annandale, var en kjekk, ung mann som deltok i det åttende korstoget. En av hans våpenbrødre, Adam de Kilconcath, falt i kamp i 1270 i Det hellige land og Bruce var forpliktet til å reise og bibringe den tragiske nyheten til hans enke, Marjorie av Carrick, 3. grevinne av Carrick (1256?1292). Det fortelles videre at Marjorie ble så betatt av budbringeren at hun holdt ham fanget inntil han gikk med på å gifte seg med henne! Så skjedde i 1271.

Hans kone var på mange måter en formidable kvinne, Marjorie var datter av Neil, 2. jarl av Carrick, og hans jarldømme, Carrick, var et gælisk jarldømme i Sør-Skottland. Dets landområder tilsvarer dagens Ayrshire og Dumfriesshire. Ekteparet bosatte seg i Turnberry Castle og Lochmaben. Som vanlig på denne tiden gjorde ekteskapet med Marjorie Robert til jarl.

Deres barn var

Robert Bruce, den senere Robert I av Skottland
Edward Bruce, konge av Irland
Thomas Bruce, henrettet i 1307
Alexander Bruce, henrettet i 1307
Nigel Bruce (Neil), henrettet i 1306
Christina Bruce (Christian), gift med Gartnait, 7. jarl av Mar, mor til Donald, jarl av Mar
Mary Bruce, gift med (1) Neil Campbell; (2) Alexander Fraser
Isabella Bruce, gift med kong Eirik II Magnusson av Norge
Elizabeth Bruce, b. 1286, d. 1315, gift med Sir William Dishington av Orknøyene.
Matilda Bruce, gift med Hugh de Ross, 4. jarl av Ross
Grevinne Marjorie døde i 1292, og på den dagen som hans kone døde overførte Robert jarldømmet Carrick til sin eldste sønn.

Den skotske tronen
Det viktigste i Robert Bruces liv var Den store saken (The Great Cause) som ble avgjort i 1292 (til tross for at konen døde samme år). Det var det året som den skotske krone ble gitt til hans største rival, John Balliol, og ikke til hans far. Etter at Margaret av Skottland, også kalt for «Jomfruen fra Norge», døde på Orknøyene, var det ingen direkte arverekke til den skotske tronen. Av 13 ulike krav til tronen ble redusert til to gjenværende, sto det mellom Robert Bruce, 5. lord av Annandale (Roberts far) og John Balliol, lord av Galloway. Skottene klarte ikke å ta en avgjørelse og ba Edvard I av England til å opptre som upartisk dommer for å unngå borgerkrig.

Den engelske kongen hadde derimot lenge ønsket å legge det skotske kongedømmet under England på samme måte som han allerede hadde underlagt seg Wales. Etter en lengre prosess valgte Edvard I til slutt Balliol den 17. november 1292 og kroningen skjedde få dager senere, 30. november. Den engelske kongen krevde deretter at kong John skulle sverge troskap til England. Skottland var å betrakte som vasselstat under England. Bruce-familien derimot tapte det som de mente var deres rettmessige plass på den skotske tronen.

Alliert med England
Både Robert og hans sønn, den nye jarlen av Carrick tok parti med Edvard I mot Balliol. I april 1294 fikk Roberts sønn Edvards tillatelse til å besøke Irland som en gjentjeneste for Bruce-familiens støtte til den engelske kongen. I 1295 giftet sønnen seg med sin første kone, Isabella av Mar, men som døde et år senere etter å ha født deres eneste barn, Marjorie Bruce, Roberts barnebarn.

Kong John Balliol bygde en allianse med Englands fiende Frankrike. Som svar sendte Edvard I en større hærstyrke mot den skotske grensen. Balliol beordret alle skotske menn om bære våpen og møte opp ved Caddolee nær grensen den 11. mars. Flere av de skotske adelsmennene valgte å ignorere beordringen, blant dem Roberts sønn, jarlen av Carrick. Balliol ga da Roberts eiendommer ved Annandale til John ?Røde? Comyn.

Opprør mot England
I begynnelsen av den skotske uavhengighetskrig, i august 1296, måtte Robert og hans sønn begge sverge troskap til Edvard I ved Berwick, men den unge Robert brøt eden ved å delta i det skotske opprøret mot England det påfølgende året.

Kort tid etter slaget ved Stirling Bridge ble Bruce-familiens eiendommer ved Annandale herjet av engelskmennene som hevn for den unge Roberts deltagelse på skotsk side.

I juli angrep Edvard I igjen Skottland. Robert Bruce blitt både gammel og syk, og det finnes dokumenter som påviser at han ønsket at hans sønn, den unge Robert, skulle søke fred med den engelske kongen. Robert Bruce var blitt overbevist om at det ikke var mulig å komme seirende ut av en krig med England. Bruce-familien sto i fare for å tape alt i et fortsatt opprør mot England.

Som en gammel mann led Robert Bruce, 6. lord av Annandale, av en hudsykdom, muligens hva samtidige kommentarer mente kunne være spedalskhet. Tendensen til problematiske hudproblemer var øyensynlig arvelig ettersom det var tale om tilsvarende problemer i alderdommen også hos hans sønn, den framtidige kong Robert I av Skottland.

Han døde av sykdom ca. 1304. To år senere ble hans eldste sønn kronet til skottenes konge.


Forgjenger:
Robert Bruce, 5. lord av Annandale Lord av Annandale
(1293?1304)
Etterfølger:
Robert Bruce, 7. lord av Annandale

Robert giftet seg med Carrick, Marjorie av Før 1272. Marjorie ble født Ca 1253, Scotland; og døde Før 09 Nov 1292, Scotland. [Gruppeskjema]

Andre hendelser:

• Yrke: Countess of Carrick

Notater:

Marjorie av Carrick, 3. grevinne av Carrick
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigeringHopp til søk
Marjorie av Carrick, 3. grevinne av Carrick
Født 1256
Dumfries and Galloway
Død 1292
Ektefelle Robert Bruce, jarl av Carrick (1271?), Adam of Kilconquhar
Far Niall, Earl of Carrick
Barn
8 oppføringer
Beskjeftigelse Aristokrat
Marjorie av Carrick (født ca. 1253/1256, død kort tid før 9. november 1292) var 3. grevinne av Carrick i Skottland, en tittel hun arvet av sin far Niall av Carrick, jarl av Carrick, som døde uten mannlige arvinger i 1256. Hun ble mor til Robert Bruce, konge av Skottland 1306-1329, og til Isabella Bruce, dronning av Norge 1292-1358.[1]


Innhold
1 Liv og virke
2 Barn
2.1 Datter i første ekteskap?
3 Referanser
4 Litteratur
Liv og virke
Marjorie (også omtalt som Margaret) var datter og arving av Niall, jarl av Carrick, og hans hustru (og kusine) Margaret Stewart, datter av Walter Stewart, 3. High Steward av Skottland, og grevinne av Carrick i egen rett. Marjorie vokste antagelig opp i Carrick i hva som i dag er South Ayrshire. Hennes far døde i 1255 mens hun var barn, og gjorde henne til enearving av Carrick. Niall hadde derimot etterlot posisjonen som ceann cineil, klanhøvding, til sin nevø Lachlan (også omtalt som Roland).[2] Carrick ble beskrevet som «fattig», men fungerte som en maktbase i sørvestlige Skottland, og med gamle forbindelser til Irland.[3]

Hun ble gift med Adam av Kilconquhar, en adelsmann fra Kilconquhar i Fife, og som synes å ha hatt høy kurs hos kong Aleksander III.[4] Det er ikke klart når de ble gift, men ettersom de antagelig ikke fikk barn (se nedenunder) kan det ikke vært lenge før Adam en gang 1269 besluttet å dra på det åttende korstog under fanen til kong Ludvig IX av Frankrike som i 1270 angrep Tunis, i henhold til den skotske kronikøren John av Fordun,[5] og videre på det niende korstog i Midtøsten. Han døde av sykdom eller av sår han fikk i forvaret av Akko i 1271.[6]


Levningene av Turnberry Castle ved kysten av sognet Kirkoswald i nærheten av Maybole i Ayrshire.[7]
Det falt på hans venn og reisefølge, Robert de Brus, 6. lord av Annandale, å fortelle om Adams død til den unge enken. Marjorie var da uten ektemann, og trengte en ny, og besluttet at Robert var en god kandidat. Han skal ha takket høflig nei, noe enken ikke aksepterte og fikk ham enten forsinket eller bestemt innelåst i sin festning Turnberry Castle. Etter en tid skal Robert ha ombestemt seg og tatt imot tilbudet til Marjorie. De ble gift i 1271, uten at noen av deres familier ble informert og uten at kong Aleksander III hadde gitt sin tillatelse. Det gjorde kongen rasende, han fikk Turnberry beslaglagt sammen med hennes besittelser. Ved deres venner som meglere, aksepterte kongen en stor bot fra Marjorie, og deretter ble Robert de Brus, eller Bruce, akseptert som jarl av Carrick jure uxoris (i retten til sin hustru). Han ble også laird av Kilconquhar, en tittel som Marjorie arvet fra sin første ektemann.[8]

Om antallet barn skal legges til grunn synes ekteskapet å ha vært vellykket. Dette ekteskapet ble også en forening av hennes skotsk-gæliske adel med hans skotsk-normanniske, men i tillegg nedstammet den sjette Robert Bruce fra kong David I av Skottland. Deres hovedseter var Turnberry Castle og Lochmaben. Han hadde også besittelser på engelsk side av grensen. Begge deler fikk avgjørende betydning for deres barn.

Marjorie døde i 1292, rundt 37 år gammel, og hennes ektemann overførte hennes tittelen til deres eldste sønn, Robert. Han giftet seg deretter med en kvinne ved navn Eleanor som var langt yngre enn ham. Han døde i 1304, 60 år gammel, mens Eleanor døde først i 1331.

Barn
De fikk fem døtre og fem sønner:

Isabella Bruce (født ca. 1272); gift med kong Eirik II Magnusson i 1293; død 1358 in Bergen, Norge.
Christina Bruce (født ca. 1273, Seton, East Lothian); gift først med Christopher Seton, deretter med Andrew Murray den 20. september 1305, samme navn som sin far, hærføreren Andrew Murray, død 1356/7, i Skottland.
Robert I av Skottland (11. juli 1274 ? 7. juni 1329); gift først med Isabella av Mar, deretter med Elizabeth de Burgh.
Nigel Bruce (eller Niall; født ca. 1276); tatt til fange ved Kildrummie, henrettet ved hengning, trekking og kvartering ved Berwick-upon-Tweed i september 1306.[9]
Edward Bruce (født ca. 1279); kronet 2. mai 1316 som overkonge av Irland, drept i kamp den 5. oktober 1318.[9] Mulig ekteskap med Isabel, datter av John de Strathbogie, 9. jarl av Atholl ? foreldre av Alexander Bruce, jarl av Carrick; Edward fikk en dispensasjon for å ekte Isabella av Ross, datter av Uilleam II (William), jarl av Ross, den 1. juni 1317.
Mary Bruce (født ca. 1282); gift først med Niall mac Cailein, og deretter med Alexander Fraser av Touchfraser og Cowie.
Margaret Bruce (født ca. 1283); gift med William Carlyle.
Thomas Bruce (født ca. 1284); tatt til fange i Galloway, henrettet ved hengning, trekking og kvartering 9. februar 1307 i Carlisle, Cumberland.[9]
Alexander Bruce (født ca. 1285); henrettet ved hengning, trekking og kvartering den 9. februar 1307 ved Carlisle, Cumberland.
Elizabeth Bruce (født ca. 1286); gift med William Dishington av Ardross, Fife.
Matilda/Margery Bruce (født ca. 1287); gift med Aodh (Hugh), jarl av Ross, i 1308 på Orknøyene, døde etter september 1323.
Datter i første ekteskap?
En del forfattere henviser til en ukjent datter fra Marjories første ekteskap, men hun kan ikke bekreftes fra andre kilder. Det er en tradisjonell fortelling at Thomas Randolph, 1. jarl av Moray var sønn av Marjories datter fra første ekteskap med Adam. Dette er neppe riktig og antagelig fremmet som en forklaring på hvorfor Thomas Randolph ble beskrevet som «en nevø» av kong Robert Bruce. Enhver datter av Adam av Kilconquhar ville ha arvet hans gæliske tittel slik Marjorie som den eldste fire døtre, eller kanskje fem, gjorde ved sin fars død. Isteden er det teoretisert at Robert kanskje fikk en datter, Isabel, med sin andre hustru Eleanor som ble gift med den eldre Thomas Randolph.[10] Det er antydet at en «eldste datter», ellers ukjent i historien, ble giftet inn i familien til jarlene av Mar, men det kan være en forveksling med Christina Bruce og til et rykte om at hennes første ekteskap var med Gartnait, jarl av Mar, noe som heller ikke er riktig da hun aldri ble omtalt som «av Mar» eller i slekt med Gartnaits sønn.[11]

Referanser
^ Harvey, Jeanette (23. februar 2013): «Isabel Bruce, Queen of Norway», Sisters of The Bruce
^ MacQuarrie (1997), s. 58
^ Blakely, Ruth Margaret (2005): The Brus Family in England and Scotland, 1100-1295, Boydell Press, s. 84
^ Barrow (1988), s. 25
^ MacQuarrie (1997), s. 58
^ MacQuarrie (1997), s. 36, s. 125
^ Ordnance of Scotland, red. Francis H. Groome, 1892-6. bind 6, s. 454
^ Wood, Walter (1862): The east neuk of Fife: its history and antiquities, s. 27
^ a b c Dunbar (1899), s. 67
^ Weis, Fredk., Lewis, et al. (2002): The Magna Charta Sureties 1215, 5. utg., Baltimore, s. 50
^ Watson, Fiona (2004): «Bruce, Christian», Oxford Dictionary of National Biography, Oxford University Press. doi:10.1093/ref:odnb/60019
Litteratur
Barrow, G.W.S. (1988): Robert Bruce & The Community of the Realm of Scotland, 3. utg., Edinburgh: Edinburgh University Press, ISBN 0-85224-539-4
Dunbar, Alexander H. (1899): Scottish Kings, a Revised Chronology of Scottish History 1005 ? 1625, Edinburgh
MacQuarrie, Alan (1997): Scotland and the Crusades, 1095?1560, Edinburgh: John Donald Publishers Ltd, ISBN 0-85976-445-1

3. grevinne av Carrick