Aurdal, S.A.

Leon giftet seg med Anker, Synnøve 1944; skilt 1949. Synnøve (datter av Anker, Nils Botvid og Nilssen, Gudrun) ble født 08 Des 1908, Kristiania; og døde 02 Apr 2000, Oslo. [Gruppeskjema]

Andre hendelser:

• Yrke: Tekstikunstner

Notater:

Synnøve Anker Aurdal ? utdypning (NBL-artikkel)
Forfatter: Hjørdis Danbolt

Synnøve Anker Aurdal, født 8. desember 1908, fødested Kristiania, død 2. april 2000, dødssted Oslo. Tekstilkunstner. Foreldre: Overingeniør Nils Botvid Anker (1878?1943) og musikkpedagog Gudrun Nilssen (1875?1958). Gift 1) 1944 med maleren Leon Aurdal (23.1.1890?25.1.1949), sønn av bokholder Bastian Aurdal og Severine Grebstad; 2) 1949 med billedkunstner Ludvig Eikaas (20.12.1920?). Sønnedatter av Herman Anker (1839?96).

Synnøve Anker Aurdal var meget produktiv, og i mange år ble hennes arbeider benyttet som offisielle gaver til inn- og utland. Sammen med Ludvig Eikaas og Sigrun Berg stod hun for den tekstile utsmykningen av Håkonshallen i Bergen. Gjennom sine arbeider bidrog hun til å få tekstilkunst anerkjent som fullverdig fri kunst.

Hun hadde sin utdannelse fra søstrene Karen og Ragnhild Prestgards vevskole i Lillehammer og fra Statens Kvindelige Industriskole i Oslo 1932?34. 1941 hadde hun sin første utstilling i Kunstnerforbundet i Oslo, en utstilling som markerte hennes begynnende virke som kunstner. Foruten tepper og løpere etter gamle mønstre viste hun flere brukstekstiler etter egen tegning. Men det var først da hun begynte med applikasjonsarbeider at hun trådte frem som selvstendig kunstner.

Etter krigen hadde Synnøve Aurdal to utstillinger sammen med sin mor. De fleste teppene var også her applikasjoner, der hun brukte et mylder av restestoff og garn satt sammen til ornamentale tepper i stram komposisjon. Fordi hun så sterkt vektla de tekstile virkemidlene på bekostning av en forståelig figurasjon, kan man i disse applikasjonene betrakte henne som modernist, på linje med modernister i samtidens malerkunst. Men hennes tepper ble likevel ikke betraktet som billedkunst av samtidens kritikere, fordi materialet ikke var anerkjent som kunstnerisk utrykksmiddel. De abstraherte åklærne ble betraktet utelukkende som dekorasjon i forlengelse av den norske tekstiltradisjon. Dermed overså man hennes kunstneriske bidrag til det moderne: evnen til å komponere og til å bruke materialene estetisk. I applikasjonene som Skogbunn og Kronebrud (begge 1946) og Komposisjon (1947) forener hun et mylder av detaljer til en stram og fargesprakende helhet.

Utover i 1950-årene arbeidet Synøve Anker Aurdal med mer abstraherte former. Høyseteteppet (1958?61) i Håkonshallen i Bergen er et eksempel på dette. Sammen med Sigrun Berg og Ludvig Eikaas vant hun konkurransen om den tekstile utsmykningen av Håkonshallen i 1958. Høyseteteppets hovedmotiv har abstraherte former ? figurer, maskelignende ansikter, hus og båtformer ? elementer som hentyder til kongesagaer og norrøn mytologi, vekstliv og kosmiske krefter. Det fargesterke teppet er også det første teppet hun vevde i håndspunnet spelsau-ull, farget med kjemiske farger etter Sigrun Bergs metode.

Det som stadig inspirerte henne, var musikk, rytmer, farger og bevegelser. Det kan man se av tepper som Flammedans (1955) og Blå rytmer (1956). Utover i 1960-årene ble de tilspissende og noenlunde gjenkjennelige formene mer og mer borte fra hennes tepper, og hun arbeidet seg over mot mer monumentale, nonfigurative motiver. Sollys i vann, Magiske måne og Rød måne fra siste halvdel av 1960-årene er eksempler på dette.

Parallelt med de nye, dristige formene begynte hun også å eksperimentere med materialer for å gi flaten en rikere og mer frodig tekstur. Det er særlig metalltråder av ulik art som veves inn i flatene for å understreke teppets motiv. I Telegram fra 1968 gir glinsende nylontråder og blinkende metall-lenker klare assosiasjoner til gråtonene i vestlandsk tåke og dryppende regn. I teppet Kobbertråd 3 er det selve den rødglødende kobbertråden som forsterkes av fargesterke innsalg av ull, teppets viktigste uttrykksmiddel. Dette teppet er også et eksempel på hvordan hun bryter opp en rektangulær flate og skaper tekstilarbeider som har mer karakter av relieff enn teppeflate.

Poesien var en annen av Aurdals inspirasjonskilder. Da hun fikk i oppdrag fra Utenriksdepartementet å utarbeide et teppe som skulle være en gave til Island i forbindelse med landets 1100-årsjubileum, ble det nettopp diktningen som ble utgangspunktet for komposisjonen. Rommet og ordene (1977) viser et abstrahert landskap omkranset av innvevde sitater fra norske og islandske diktere. Teppets fargepalett er begrenset ? en rekke gråtoner fra mørkt grått over sølvfarger til hvitt, med islett av blått, gult og litt grønt. Bølgende buer og lange linjer gir en sterk følelse av rom og flater, luft og atmosfære. Selv sa hun: ?Hele tiden har jeg forestilt meg Norge til høyre, med poesiens blå farge over Vestlandet, og Island med sin varme, gyldne mystikk til venstre. Jeg har tenkt på havet og rommet mellom de to landene og på bevegelsen begge veier gjennom tusener av år ? ikke bare på kartet, men også i diktingen.?

1982 representerte Synnøve Anker Aurdal Norge på Biennalen i Venezia ? som første kvinne som fikk representere Norge alene. 13 tepper dannet et landskap der teppene spilte med og mot hverandre for å få frem kontrastene mellom det poetiske og det mer pop-aktige, det myke og det harde og metallisk-glinsende materialer og ull. Ett av arbeidene, tepperelieffet Ritmi azzurri (Blå rytmer, 1981), vitner med sine masker i sterke farger over felt i blå nyanser om figurasjonens gjeninntog.

Synnøve Anker Aurdal var alltid opptatt av maskemotivet. Sammen med fugle- og havfruemotivet var masken et motiv som hun stadig tok opp, varierte og gav fornyet styrke ved å bruke farger og kontraster som hun neppe ville ha benyttet 20?30 år tidligere. Portrait bleu (1986) viser hvordan et lett abstrahert profilportrett får en vibrerende, op-art-lignende effekt ved at en blå nylontråd kontrasterer en sterk rød bakgrunn. Dette teppet var det første av tre som hun fikk vevd ved gobelinverkstedet Aubusson i Frankrike.

Til hun var over 90 år, var hun stadig i arbeid med nye ideer, tegninger og kartonger. Hun satt selv i vevstolen, men hadde også assistenter til å hjelpe seg. Av hennes seneste arbeid fra 1990-årene står Byråkratene i Stortinget og Onda volante (Flygende bølge) på Maihaugen som eksponenter for to retninger i hennes produksjon: Mens Byråkratene med sine stive, firkantede figurer retter et spark mot sneversyn og A4-tenkning, gir de bølgende former i alle tenkelige blåtoner i Onda volante et bilde av Synnøve Anker Aurdals evne til å fastholde i stort format rytme og kontrastrike bevegelser i en sterkt optisk komposisjon.

Gjennom sitt kunstneriske virke var Synnøve Anker Aurdal blant de fremste her i landet i arbeidet for å få tekstilkunsten anerkjent som kunstnerisk uttrykksmiddel på linje med andre kunstneriske medier. Selv om hun aldri deltok direkte i fagpolitisk arbeid, var hun alltid opptatt av kvinnelige kunstneres kår og fikk gjennom sitt forbilde stor betydning for kvinnelige kunstnere.

1998 åpnet Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim en permanent utstilling med tittelen Tre kvinner ? Tre kunstnere. Her vises arbeider av Synnøve Anker Aurdal, Hannah Ryggen og Benny Motzfeldt. Synnøve Aurdal er representert med 20 billedtepper fra perioden 1966?1997, som gir et variert og representativt bilde av hennes store produksjon.

1980 ble Synnøve Anker Aurdal utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, og fra 1983 mottok hun Statens æreslønn for kunstnere. 1990 fikk hun den svenske Medalj för framstående konstnärlig gärning, den såkalte Prins Eugen-medaljen, og 1991 Norsk Kulturråds ærespris.

Hennes arbeider er innkjøpt av landets tre kunstindustrimuseer, av Nasjonalgalleriet, Bergen Kunstmuseum samt en rekke andre museer, gallerier og private samlinger i inn- og utland. Hun utførte også utsmykninger til et stort antall offentlige bygg, forretningsbygg, banker og hoteller.

Verker
Applikasjoner
Haven, 1946, Komposisjon, 1947, begge Grand Hotel, Oslo
Billedtepper
Vår, 1957, Christiania Bank & Kreditkasse, Oslo
Høyseteteppet, 1961, Håkonshallen, Bergen
Komposisjon, 1965, Asker Rådhus, Asker
Rådhus under stjerner, 1965, Natt, 1967, begge Vestlandske Kunstindustrimuseum, Bergen
Sollys i vann, 1966, Magisk måne, 1967, NG, Oslo
Kinesisk visdom, 1967, Vintertre, 1971, Rustning, 1973, Rød ballett, 1974, alle Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, Trondheim
Rommet og ordene, 1977, Nasjonalbiblioteket, Reykjavik, Island
Masker i mørke, 1985, Portrait Bleu, 1986, Byråkrater, 1993, Dynamikk 1 og 2, 1996, alle Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, Trondheim
Diverse
Aurdal har også laget et grafisk blad, Kongelig kornaks, 1995, og fått gjengitt teppet Rød måne på et frimerke (verdi kr.7,50) i serien Norsk samtidskunst, utgitt 1998
Publikasjoner
Idé, kartong og vev (sm.m. S. Berg og L. Eikaas), i Vestlandske Kunstindustrimuseum årbok 1962, Bergen 1962
Kilder og litteratur
H. Danbolt: Dikt selv. Synnøve Anker Aurdal, 1991
d.s.: artikkel i Ku&K nr. 4/1982, s. 229?239
artikler i Kunsten Idag nr. 29?30 (1954), s. 39 og 69, nr. 36 (1956), nr. 77 (1966), s. 4?25 og nr. 105?106 (1977), s. 40?59
H. Danbolt: biografi i NKL, bd.1, 1982
Portretter m.m.
Kunstneriske portretter
Maleri av Gunnar Reiss Andersen, ca. 1927
Maleri av Leon Aurdal, 1941
Malerier av Ludvig Eikaas, 1961, 1964, 1982
Tresnitt av Ludvig Eikaas, 1991. Alle arbeider i kunstnerens eie

Andre hendelser:

• Yrke: Bokholder

Bastian — Grebstad, Seberine. [Gruppeskjema]

Andre hendelser:

• Yrke: Overingeniør

Nils — Nilssen, Gudrun. Gudrun ble født 1875; og døde 1958. [Gruppeskjema]

Andre hendelser:

• Yrke: Musikkpedagog

Notater:

Folkehøyskolemann. Foreldre: Grosserer og godseier Peter Martin Anker (1801?63) og Cathrine Olava Nicoline (?Thrine?) Gløersen (1814?1902). Gift 15.9.1863 med Marie Elisabeth (?Mix?) Bojsen (13.12.1843?12.10.1892), datter av sogneprest Frederik Engelhart Bojsen (1808?82) og Eline Birgitte Heramb (1813?71). Bror av Christian August ANKER (1840?1912) og Dikka MØLLER (1838?1912); far til Katti Anker MØLLER (1868?1945) og Ella ANKER (1870?1958), farfar til Øyvind ANKER (1904?89) og Synnøve Anker AURDAL (1908?), farfars far til Peter Martin ANKER (1927?).

Herman Anker tilhørte en av landets mest fremstående handels- og godseierslekter, men kom til å velge en annen yrkesvei enn sine nære slektninger. Han brukte i stedet sin formue til å grunnlegge og drive Norges første folkehøyskole, Sagatun ved Hamar, og satte med det uutslettelige spor etter seg i norsk folkeopplysningshistorie.

Han ble født inn i Ankerslektens Fredrikshald-gren som tredje eldste sønn i en søskenflokk på åtte. Faren eide storgården Rød med store skogeiendommer og var i sin samtid regnet som en av Norges rikeste menn. Han var å finne på venstre fløy under unionsstriden i 1850-årene. Hermans holdninger og livssyn ble dog i sterkere grad preget av moren, Thrine Gløersen; ikke minst ved hennes sang fikk han formidlet grunntonen i folket, dets historie og folkemål. Gjennom presten Wilhelm Andreas Wexels var moren blitt kjent med, og tiltalt av, den danske dikterpresten N. F. S. Grundtvigs tanker, ikke minst slik disse kom frem gjennom hans mange salmer. Dette var noe av bakgrunnen for hennes ønske om at Herman skulle bli prest, noe han også selv drømte om.

Herman Anker gikk på latinskolen i Fredrikshald, tok examen artium 1857 og anneneksamen ved universitetet i Christiania året etter. Der ble han samme høst kjent med en annen ?smaalenning?, den 9 år eldre Olaus ARVESEN fra Onsøy. Dette møtet skulle bli skjellsettende for begges videre utvikling og livsinnsats.

Som teologiske studenter møtte de Grundtvig allerede året etter, i København. Sitt senere livsverk bygde de i stor utstrekning på hans ideer og pedagogiske syn. Under dette besøket møtte Anker for første gang også sin kommende livsledsager, Mix Bojsen. Hennes far var sogneprest i Stege på Møn, men mer kjent som utgiver av Budstikken, den danske grundtvigkretsens organ; moren var av norsk ætt.

Samme år som Herman Anker avla teologisk embetseksamen (1863), giftet han seg med Mix. Dermed begynte et nesten tretti års spennende, arbeidsomt og gjensidig støttende ekteskap, som gav dem ikke mindre enn 10 barn. Mest kjent ble kvinnesaksforkjemperen Katti Anker Møller og forfatteren Ella Anker.

Det var mange grunner til at det unge paret, sammen med vennen Arvesen, hadde satt seg fore å få i gang en norsk folkehøyskole. Ole Vig hadde argumentert sterkt for en slik tanke, og tidligere hadde Grundtvig forfattet skriftet ?Til Nordmænd om en folkelig højskole?. En bakgrunn for dette utspillet fra Grundtvig var at kong Karl Johan 1836 hadde nektet sanksjon av formannskapslovene, fordi bøndene ikke hadde dannelse nok.

Tankene om en ?folkets høiskole?, tuftet ikke minst på Grundtvigs syn og ideer, møtte atskillig motstand fra ulike hold. Skriftlærde, bl.a. ved universitetet, mente at en her ville sette trosbekjennelsen som autoritet foran Bibelen. Pietister fra ulike deler av landet mente den grundtvigske teologi var for lite sentral. De politisk konservative hevdet at bøndene ville bli rebelske om de fikk for mye opplysning. Enkelte målstrevere så for seg at dette ville bli en skole for og med ?det danske sprog?. Storbøndene var redd for manglende tilgang på arbeidskraft til jordbruket, når de unge ville holde seg ?for fine til å kjøre møkk?. Men skoleplanene hadde også flere innflytelsesrike forsvarere, blant dem Bjørnstjerne Bjørnson, Aasmund Olavsson Vinje og Christopher Bruun.

1. oktober 1864 kom det første 8-månederskurset, med 80 mannlige elever, i gang på Norges første folkehøyskole. Anker hadde valgt Hamar som tilholdssted for skolen, og stod selv for ledelsen og den økonomiske siden av virksomheten. Pedagogikken ble nokså likelig fordelt mellom Anker og Arvesen, mens Mix Anker la atskillig inn på den sosiale og trivselsmessige side.

Det første året holdt skolen til i leide lokaler, men året etter ble et nytt skolebygg ? og hjem for den økende Anker-familien ? reist rett utenfor bygrensen og innviet i oktober 1865. Både bygget og skolen fikk da, av Herman Anker selv, navnet Sagatun; ?historiens gaardsplass, thi fædrelandets og menneskeslegtens historie skulde jo være hovedopgaven?.

Først 1873 lyste skolen ut tre måneders sommerkurs for piker. Ved tiårsjubileet 1874 hadde den hatt 700 fulltids elever. Disse ble ofte foregangsmenn på bygdene. Fra de ukentlige møter på Sagatun brakte de også med seg modeller for å få i gang ungdomslag på sine hjemsteder.

Politisk sluttet Anker seg til Johan Sverdrup og Venstre i deres kamp for parlamentarismen, uten at han noen gang engasjerte seg som politiker på heltid.

Etter hvert hadde Anker ikke flere midler å investere i Sagatun. Han hadde også en stor familie å forsørge. Fra 1872 involverte han seg i lokal næringsvirksomhet, bl.a. Vendkvern mølle i Vang, og anla en fyrstikkfabrikk på Hamar. Dette var den første fabrikk som laget fosforfrie stikker; ?Fosfor og gift på dør!?, som det heter i Bjørnsons dikt ?Hamar fyrstikker? (1877).

Fra 1875 hadde Anker også interesser i skogbruk i Løten. Økonomisk ble de færreste av disse tiltakene noen suksess. 1878 måtte han skaffe seg nødvendige inntekter ved å leie ut skolebygningene på Sagatun til Statens døvstummeskole. To år tidligere hadde han overlatt styre og stell til sin venn og kollega Arvesen. Siden holdt han bare enkelte forelesninger på skolen.

Ved siden av aktivitetene på egen gård og i næringslivet hadde han en del lokale tillitsverv, som regel ulønnede, bl.a. i overformynderiet. Vi finner ham også som stifter av Hamar kunstforening og den som foreslo opprettet en husmorskole på Hedemarken, ?da det er like nyttig for landbrukets økonomi at husmoren får undervisning for sin gjerning, som bondegutten sin?.

Fra 1885 var Herman Anker postmester på Hamar, med ansvar også for omkringliggende distrikter. Embetet gav ham de nødvendige inntekter, men nok ikke det engasjement og den arbeidsglede som arbeidet ved Sagatun hadde gjort.

Hans trofaste Mix døde fra ham 1892. Selv ble han etter hvert også alvorlig syk, og mistet synet en tid. På sykeleiet, like før jul i 1895, fikk han brev fra Bjørnson, som nettopp hadde gitt ut annen del av Over Ævne: ?Jeg har reist dig et minnesmerke i mitt siste drama. Jeg tror du vil bli glad ved det.? Herman Anker var da kommet hjem til sin mor på Rød, hvor han var født, og der døde han.

I hans ettermæle ble det bl.a. understreket at han var en idéskapende drømmer, en estetiker med stor fantasi. Samtidig maktet han langt på vei å virkeliggjøre sine mål og idealer, kanskje ikke minst fordi han hadde mot til å si sannheten, om han så stod aldri så alene.

1901 talte Bjørnstjerne Bjørnson ved avdukingen av en bautastein reist til minne om Mix og Herman Anker, på Sagatun.

Verker

Tale ved Aabningen af Folkehøjskolen paa Hamar, i Kristeligt Folkeblad nr. 46/1864
Svar til Seminarlærer Saxe (ang. Højesteretsdommen over Sognepræst Gunnerus), i Hamars Stiftstidende, tillegg til nr. 18/1872 og følgende nr.
Sange, 1895
Kilder og litteratur

Artikkel i Den Danske Højskole, 3. årg., hf. 5, 1903, s. 321?424
R. Stauri: Folkehøgskulen i Danmark, Norge, Sverige og Finland, 1910
O. Arvesen: Oplevelser og erindringer fra 1830-aarene og utover, 1912
artikkel i Eidsvolds folkehøiskoles aarsskrift 1914?15, s. 9?18
E. Berggrav: biografi i NBL1, bd. 1, 1923
E. Anker: Herman Ankers liv og virke, 1936

Herman giftet seg med Bojsen, Marie Elisabeth ("Mix") 15 Sep 1863. Marie (datter av Bojsen, Frederik Engelhart og Heramb, Eline Birgitte) ble født 13 Des 1843, Kristiania; og døde 12 Okt 1892. [Gruppeskjema]